Et blåkledd følge

Det var heldigvis i den lyse og varme sommertiden og siden de hadde gått både lenger enn langt, besluttet de å stoppe på en bergnut med utsikt over havet. Morfar var tydelig sliten og fant fort et krypinn under en stein, der han la seg ned med sommerfrakken godt rundt seg.

Men Markus kunne ikke sove. Visst var han sliten han også, men den varme luften og solen som aldri gikk ned der ute i havet, gjorde det helt umulig. På havet glitret det som gull og det strålte av lys og blinkende skjær i alle retninger. En fønvind lekte med det blonde håret hans som stadig gled ned i øyene.

Han hadde trukket knærne inn mot seg og holdt rundt beina med begge hendene. Han hvilte hodet mot knærne og kjente at han også var både sliten og søvnig. Men den varme vinden rusket stadig i han. Den lekte med både hår og klær og det kilte akkurat nok til at han ikke klarte å sove.

Men plutselig måtte han ha sovnet likevel, mente han. For han hørte en lyd som kom fra nordsiden, der de hadde kommet gående tidligere. På stien, der den gikk på det bredeste partiet, så han plutselig omrisset av en kvinne, og flere menn som kom gående mot han.

Han kunne høre lavmælte stemmer i vinden og en trillende og blid latter fra kvinnen. De kom gående mot stedet der han og morfar hadde bestemt seg for å hvile, og Markus kastet et raskt blikk på morfar, som sov i krypinnet sitt rett bak han. Morfar snudde litt på hodet og vred seg, mens han trakk frakken tettere om seg.

Følget kom nærmere og Markus så at de alle var kledd i blått. Mennene i arbeidstøy, men med kritthvite skjorter under klærne og kvinnen hadde kjole i blått, som var enkelt dekorert med hvit krage og hvite blonder rundt erme og skjørtekant.

Kvinnen gikk i front, og ledet helt tydelig an i følget. Av og til snudde hun seg og vekslet noen ord med mennene, og før hun snudde seg i retning Markus igjen.

Hun hadde håret hengende fritt og det var tykt og blondt som en bølgende kornåker. Det blåste i vinden, slik som Markus eget hår også gjorte, og hun gjorde små kast med hodet slik at hun skulle kunne ha sikten fri.

Da følget kom helt opp til der Markus satt, så han at kvinnen var den vakreste skapning han noensinne hadde sett. De store øynene satte hun rett i han og smilet hennes var yndig og full av invitasjon på samme tid. Hun hadde friske kinn og varm hud i hals og nakke, men små dråper av perlende svette på den varme dagen.

Mennene sakket litt opp da kvinnen nærmet seg Markus, og før han hadde rukket å få sagt noe som helst, hadde hun slått seg ned tett ved siden av han. Kjolen hennes hadde glidd litt opp og avslørte hvite strømper i sko som ikke kunne være større enn halvparten av hans egne.

Kvinnen smilte og så Markus rett inn i øynene. Varsomt la hun myke armer rundt halsen hans og presset seg så godt inntil han som hun kunne. Markus satt som perpleks og rakk ikke å tenke på annet enn den søte duften av håret hennes. Det blonde håret hennes sperret for utsikten hans og han kunne ikke lenger se mennene som var i følge med henne.

I bakgrunnen skrek noen sjøfugler, vinden suste og bølgene skvulpet mot svabergene nedenfor. Brått hørte Markus at mennene bak dem kremtet og han fikk med seg at de snakket til kvinnen. Han forsøkte å løsne på grepet hun hadde med armene sine rundt han, men til tross for den myke huden og den spede kroppen hennes, kunne han ikke få henne til å slippe. Hun kløp seg fast til han og sukket i halsgropen hans, mens han forsøkte å vri hodet unna håret hennes for å høre hva mennene sa.

Han klarte å vri seg såpass at han fikk syn på mennene, og han hørte at de ba kvinnen stoppe med innstendighet i stemmen. Men hun ville ikke høre på hva de sa. Hun snudde seg bort fra dem og forsøkte å legge hodet sitt i fanget på Markus.

-”Han er ikke for oss”, sa en av mennene med skarp stemme. De hadde alle sammen kommet bort der Markus og kvinnen satt og sto rundt dem på berget. En av de andre mennene dro kvinnen i armen for å få henne til å slippe Markus. “Han er ikke for oss”, gjentok mennene med høye og skjærende stemmer og plutselig satte morfar seg opp fra krypinnet han hadde funnet seg under en stein.

Det tok ikke morfar lang tid å skjønne hva som sto på og han reiste seg brått med kurs mot Markus og de blåkledde. Markus kunne kjenne at armene til kvinnen slapp mer og mer og da han ble fri nok til å snu seg, så han morfar komme mot dem i full fart.

Da han igjen snudde seg for å se mot kvinnen og de blåkledde mennene, så var de alle sammen borte. Markus så forvirret ned mot stien som de hadde kommet langs, og snudde seg og så både mot fjellsiden bak og mot svabergene som gikk ned i havet.

Men morfar ristet sakte på hodet. «Her skal vi ikke sove», sa han med innbitt stemme. Han tok tak i ryggsekken og nistepakken til Markus som lå på bakken ved siden av. Uten et ord rakte han oppakkingen mot Markus før han gikk og samlet sammen sitt eget ved krypinnet der han hadde fått seg noen minutter på øyet.

De hadde gått i flere timer før de tok neste rast. Markus visste bedre enn å spørre morfar om det som hadde skjedd. Han kunne se både på ansiktet og kroppen til morfar at dette hadde han ikke noe mer å si om. Markus bøyde hodet og kjente seg både varm og rød. Det gjorde han ingenting at det som hadde skjedd ikke ble nevnt i det hele tatt på veien videre.

Toget kommer fort og stille

Persa sov nesten ikke den natten, for slik spant tankene hans rundt det Markus hadde sagt under kaffepausen dagen i forveien. Mens vinden blåste opp rundt dem og lugget i både trekroner og naustvegger, og med saltsmak fra havet som tilsetning til både kaffe og skiver, så påsto Markus at han hadde snakket med gutten til Birgit….

Persa tenkte tilbake på dagene den sommeren da gutten ble borte for dem. Han hadde så vidt vært fylt åtte den samme måneden, og til tross for at det var dagslys omkring dem hele natten, var det ikke spor av gutten noen steder.

Både Birgit og mannen hennes hadde vært fra seg av engstelse og helt overbevist om at han hadde kommet ut for en ulykke, mest sannsynlig på havet. Persa hadde tenkt den samme tanken, men hadde prøvd å forsikre foreldrene om at han sikkert bare hadde gått seg bort og glemt av tiden. Kanskje sovnet et sted til og med.

Men da tredje dagen rant hadde han selv ikke nok håp igjen til å klare å gjøre et overbevisende forsøk på å trøste seg selv, og langt mindre til å støtte og oppmuntre datteren sin, som var knust over å ha mistet sitt eneste barn.

Midt i den knugende håpløsheten som lå over hele småbruket, og som hadde spredt seg til Morfars gård, og til hele bygda rundt også, så sto gutten plutselig på gårdsplassen. Han så seg rundt som om han lette etter noe eller noen, men rakk ikke å lete lenge med blikket.

Birgit hadde fått øye på han gjennom kjøkkenvinduet og hun løp ut uten så mye som et ord over leppene. Det tok litt tid før de andre i kjøkkenet fikk med seg hva hun hadde sett. Da de kom seg ut etter henne satt hun på kne på tunet og tviholdt gutten inntil seg.

Han sto fremdeles like stille og med et undrende blikk fortsatte han å se seg om. Det var som om han lette etter noen med blikket, til tross for at de var der alle sammen. Moren, faren og Persa. Ja til og med katten hadde tatt turen bort til dem.

Moren slapp etter en stund litt opp på grepet og holdt gutten litt ut fra seg for å se på han. Hun hadde ingen forventninger som helst til annet enn at han skulle være uskadd, men hun kunne ikke unngå å legge merke til at det lyse håret hans var kjemmet til siden og at klærne han hadde på seg da han forsvant var hele og rene. De var på en merkelig måte renere enn da hun la dem frem til han den morgenen han sto opp. Det hvite islettet i den rutete skjorten hans lyste i sommersola og den beige kortbuksa så nystrøket ut. I halslinningen hadde han knyttet et rødt skjerf som moren aldri hadde sett før, men da hun hikstende forsøkte å spørre han hvor det kom fra, så han bare på henne med det samme undrende blikket uten å svare for seg.

Slik skulle de bli videre fremover sommeren med gutten og familien hans fikk aldri noe svar på hvor han hadde vært. Han svarte kun med korte enstavelsesord og med nikk og hoderystinger. Da faren hans forulykket senere den sommeren, på en av de fineste godværsdagene Gud hadde skapt, så ble det slutt på enstavelsesordene også.

Han fortsatte med å nikke og han ristet ivrig på hodet når han var uenig i noe. Han dro aldri mer til skolen sammen med de andre barna i bygda og det ble sagt at han var skadet etter forsvinningen. Men for Birgit spilte det ingen rolle så lenge hun hadde han i nærheten på småbruket. Hun slapp han sjelden og aldri ut av synet og han viste seg nyttig i et og alt rundt om i hverdagen.

Han hjalp til både ute og inne og skilte ikke på om det var kvinnfolkarbeid han tok i eller ikke, selv ikke etter at han var blitt så gammel at han kunne ha fått prestehånden på hodet.

Det fikk han selvfølgelig ikke, men det tok verken Persa eller Birgit så tungt. Birgit mest av alt fordi hun ikke ville slippe han ut av syne. Persa hadde hatt sin egen gudstro med seg fra Pajala i Nord-Sverige da han kom over grensen til Norge som ung mann. Hans tro var enkel og i pakt med naturen rundt han og han var ikke av dem som tydde til øl eller andre former for alkohol av noen som helst sort.

Han giftet seg med moren til Birgit da Birgit var bare liten jentunge og det ble naturlig nok ikke noe stor religiøs feiring av et slikt ekteskap. De holdt seg mest for seg selv på småbruket og Birgit vokste opp i den tro at Persa var faren hennes og han sa henne aldri imot på det. Slik opplevde han det også og kunne ikke ønsket det annerledes.

Da guttungen ble født der hjemme på småbruket kunne han ikke ha vært mer stolt. Og derfor var han like fortvilet som Birgit da gutten ble borte den sommeren. Han takket Gud for at de hadde fått han tilbake og la seg ikke opp i det at gutten etter hvert ikke snakket mer. Han var jo hjelpsom og full av tak, og han både leste og skrev godt, til tross for at han ikke lenger gikk på skolen.

Den sommeren Markus kom til Morfars gård var gutten i sitt syttende år og jobbet som en voksen arbeidskar, både på småbruket og oppe på gården. Persa kunne ikke se for seg at gutten skulle noen andre steder og hadde vondt for å forstå hva Markus hadde sagt i kaffepausen dagen før. Han hadde snakket med gutten, sa han. Han ville gå i lære i byen og han ville gjerne bli dyrlege.

Persa klarte ikke å se for seg hvordan denne samtalen hadde foregått og lurte på om Markus hadde tatt med seg et stykke papir da han var innom småbruket. Og hadde gutten skrevet ned på papiret hva han ville gjøre. Hvorfor hadde han da ikke skrevet dette til Birgit og til han selv, om det var en drøm han hadde for fremtiden? Og hva skulle det bli med en dyrlege som ikke kunne snakke? Tankene til Persa spant i det han tok fatt på arbeidsdagen oppe på gården.

Gutten som ikke sa noe.

Morfar var mer fornøyd med Markus for hver en dag han hadde han i arbeid og skulle etter hvert komme til å takke alle skapninger som hadde vært med på å få han til gårds. Blid og omgjengelig var han mot alle han møtte og aldri hørte de han nevne et vondt ord om noen. Nei ikke engang et ukvemsord slapp gjennom munnen hans, uansett hva han støtte på av ulik motstand.

Markus skjøttet jobben sin og vel så det og så ikke ut til å trenge mye av hverken hvile eller søvn. Han tok seg av dyra med vante hender og han kunne håndtere både hammer, sag og sågar ambolt og ste. Godt likt var han som sagt og folk gjorde seg alle slags ærender for å få komme innom til gårds og hilse på unggutten som Morfar hadde tatt i hyre.

På gården jobbet også Persa, som var godt oppi årene og opprinnelig fra Sverige. Han var en traus kar som ikke snakket i utrengsmål og om det var for å ikke skille seg ut med språket sitt eller for noe annet, det visste ikke Morfar. Men en tidlig morgen med den første kafferasten da Markus og Persa hadde gått litt i skjul for vinden og satt seg bak en stor stein, kom Morfar over dem og praten gikk ivrig de begge imellom. Persa la ut på sitt avslepne svensk om datteren Birgit som bodde hjemme på gården hos han etter at hun hadde blitt enke med en liten gutt å ta vare på.

Morfar var overrasket, for over de siste årene hadde han aldri hørt Persa nevne gutten til Birgit. Gutten hadde forsvunnet på forsommeren for mange år siden og var blitt borte i flere dager. Han var da i begynnelsen av skolealder og familien hadde lett fortvilt sammen med resten av bygda, både dag og natt. På den tredje dagen da foreldrene regnet alt håp for å være ute, dukket han plutselig opp på gårdsplassen og kunne ikke gjøre rede for hvor han hadde vært. Han var uskadd og hel i klærne og påsto at han hadde blitt fulgt tilbake til gården av en vakker dame.

Til tross for både spørsmål og skjenn fikk ingen et fornuftig svar ut av gutten på om hvor han hadde holdt til og da faren døde den samme sommeren, sluttet gutten å snakke i det hele og store. Han var nå blitt en halvvoksen kar og hadde ikke deltatt i noe form for undervisning siden. Etter det Morfar visste så gjorde han heller ikke gjorde mye nytte av seg hjemme på gården. Og ikke hadde han hørt Persa så mye som nevne gutten, eller datteren for den saks skyld på aldri så lenge.

Morfar ville ikke bryte inn i samtalen og satte seg stille ned ved siden av Markus og Persa. Persa uttrykte i fortvilelse at han ikke ante hva det skulle bli av gutten når han nå var i ferd med å bli en voksen mann, men skyndte seg å legge til at gutten slett ikke var dum. Nei, på ingen måte. Han leste som en prest selv om han ikke hadde vært på skolen siden han var liten og han kunne peke og uttrykke hva han ville uten problemer for Persa og Birgit, selv om han ikke brukte stemmen sin.

Markus hadde hørt på Persas bekymringer en stund og kikket smått bortover mot sjøen og holdt liksom øye med toppene som var begynt å gå hvite der ute med den økende vinden. Han krøp enda litt mer sammen i le mot den store steinen og så på Persa og smilte til han. –«Det kommer godt med at han kan lese siden han gjerne vil bli dyrlege», sa Markus med lett og varm stemme. Persa satte øynene i Markus og rynket pannen i et forsøk på finne ut om han oppfattet det som ble sagt riktig. Drev den økende vinden narr med ørnene hans nå eller hadde han hørt feil av det Markus sa?

Men nå kremtet Morfar og klarte ikke å la vær å blande seg inn i samtalen. –«Har du møtt gutten Markus?», spurte han. «Og likeså, sier du at du har snakket med han?» spurte Morfar igjen med alvorlig stemme og så spørrende på de begge to der de satt. Persa holdt de krokete hendene sine hardt rundt kaffekoppen og han ristet på hodet og så like spørrende ut som Morfar.

Markus nikket og smilte. –«Flere ganger», sa han med rolig stemme. «Det er en flott gutt du har i huset Persa», sa Markus med den sedvanlige vennlige tonen sin og smilte bredt mens han nikket i retning av Persas gårdstun. «Han har et godt lag med dyrene og skoleflink er han også», fortsatte Markus. –«Jeg snakket med han så sent som i går kveld og han sier han gjerne vil dra inn til byen om et par år og gå i lære».

Ute på havet økte vinden på og tok til å dra seg oppover landsiden også. Persa satt som frosset med kaffekoppen sin og lot ikke til å bli plaget av at både kar og kjeler holdt på å velte rundt han. Det suste i trekronene og borte på gården hørte de ei tung dør som sto og slo i kastene. Markus og Morfar begynte å pakke sammen maten og Morfar tok seg igjen i å se på Markus i sidesynet og undre seg over hva slags kar det var han hadde fått til gårds.