Det var heldigvis i den lyse og varme sommertiden og siden de hadde gått både lenger enn langt, besluttet de å stoppe på en bergnut med utsikt over havet. Morfar var tydelig sliten og fant fort et krypinn under en stein, der han la seg ned med sommerfrakken godt rundt seg.
Men Markus kunne ikke sove. Visst var han sliten han også, men den varme luften og solen som aldri gikk ned der ute i havet, gjorde det helt umulig. På havet glitret det som gull og det strålte av lys og blinkende skjær i alle retninger. En fønvind lekte med det blonde håret hans som stadig gled ned i øyene.
Han hadde trukket knærne inn mot seg og holdt rundt beina med begge hendene. Han hvilte hodet mot knærne og kjente at han også var både sliten og søvnig. Men den varme vinden rusket stadig i han. Den lekte med både hår og klær og det kilte akkurat nok til at han ikke klarte å sove.
Men plutselig måtte han ha sovnet likevel, mente han. For han hørte en lyd som kom fra nordsiden, der de hadde kommet gående tidligere. På stien, der den gikk på det bredeste partiet, så han plutselig omrisset av en kvinne, og flere menn som kom gående mot han.
Han kunne høre lavmælte stemmer i vinden og en trillende og blid latter fra kvinnen. De kom gående mot stedet der han og morfar hadde bestemt seg for å hvile, og Markus kastet et raskt blikk på morfar, som sov i krypinnet sitt rett bak han. Morfar snudde litt på hodet og vred seg, mens han trakk frakken tettere om seg.
Følget kom nærmere og Markus så at de alle var kledd i blått. Mennene i arbeidstøy, men med kritthvite skjorter under klærne og kvinnen hadde kjole i blått, som var enkelt dekorert med hvit krage og hvite blonder rundt erme og skjørtekant.
Kvinnen gikk i front, og ledet helt tydelig an i følget. Av og til snudde hun seg og vekslet noen ord med mennene, og før hun snudde seg i retning Markus igjen.
Hun hadde håret hengende fritt og det var tykt og blondt som en bølgende kornåker. Det blåste i vinden, slik som Markus eget hår også gjorte, og hun gjorde små kast med hodet slik at hun skulle kunne ha sikten fri.
Da følget kom helt opp til der Markus satt, så han at kvinnen var den vakreste skapning han noensinne hadde sett. De store øynene satte hun rett i han og smilet hennes var yndig og full av invitasjon på samme tid. Hun hadde friske kinn og varm hud i hals og nakke, men små dråper av perlende svette på den varme dagen.
Mennene sakket litt opp da kvinnen nærmet seg Markus, og før han hadde rukket å få sagt noe som helst, hadde hun slått seg ned tett ved siden av han. Kjolen hennes hadde glidd litt opp og avslørte hvite strømper i sko som ikke kunne være større enn halvparten av hans egne.
Kvinnen smilte og så Markus rett inn i øynene. Varsomt la hun myke armer rundt halsen hans og presset seg så godt inntil han som hun kunne. Markus satt som perpleks og rakk ikke å tenke på annet enn den søte duften av håret hennes. Det blonde håret hennes sperret for utsikten hans og han kunne ikke lenger se mennene som var i følge med henne.
I bakgrunnen skrek noen sjøfugler, vinden suste og bølgene skvulpet mot svabergene nedenfor. Brått hørte Markus at mennene bak dem kremtet og han fikk med seg at de snakket til kvinnen. Han forsøkte å løsne på grepet hun hadde med armene sine rundt han, men til tross for den myke huden og den spede kroppen hennes, kunne han ikke få henne til å slippe. Hun kløp seg fast til han og sukket i halsgropen hans, mens han forsøkte å vri hodet unna håret hennes for å høre hva mennene sa.
Han klarte å vri seg såpass at han fikk syn på mennene, og han hørte at de ba kvinnen stoppe med innstendighet i stemmen. Men hun ville ikke høre på hva de sa. Hun snudde seg bort fra dem og forsøkte å legge hodet sitt i fanget på Markus.
-”Han er ikke for oss”, sa en av mennene med skarp stemme. De hadde alle sammen kommet bort der Markus og kvinnen satt og sto rundt dem på berget. En av de andre mennene dro kvinnen i armen for å få henne til å slippe Markus. “Han er ikke for oss”, gjentok mennene med høye og skjærende stemmer og plutselig satte morfar seg opp fra krypinnet han hadde funnet seg under en stein.
Det tok ikke morfar lang tid å skjønne hva som sto på og han reiste seg brått med kurs mot Markus og de blåkledde. Markus kunne kjenne at armene til kvinnen slapp mer og mer og da han ble fri nok til å snu seg, så han morfar komme mot dem i full fart.
Da han igjen snudde seg for å se mot kvinnen og de blåkledde mennene, så var de alle sammen borte. Markus så forvirret ned mot stien som de hadde kommet langs, og snudde seg og så både mot fjellsiden bak og mot svabergene som gikk ned i havet.
Men morfar ristet sakte på hodet. «Her skal vi ikke sove», sa han med innbitt stemme. Han tok tak i ryggsekken og nistepakken til Markus som lå på bakken ved siden av. Uten et ord rakte han oppakkingen mot Markus før han gikk og samlet sammen sitt eget ved krypinnet der han hadde fått seg noen minutter på øyet.
De hadde gått i flere timer før de tok neste rast. Markus visste bedre enn å spørre morfar om det som hadde skjedd. Han kunne se både på ansiktet og kroppen til morfar at dette hadde han ikke noe mer å si om. Markus bøyde hodet og kjente seg både varm og rød. Det gjorde han ingenting at det som hadde skjedd ikke ble nevnt i det hele tatt på veien videre.
