Første nyttårsdag 1912
Den første dagen i det nye året ankom med klarvær og et par minusgrader. Den lille bygda Straumen lå, som navnet tilsa, rett ved siden av den store strømmen. Der ble havet presset av flo og fjære mellom to langstrakte og brede landmasser. På begge sidene tronet høye og bratte fjell over gårdsbruk og fiskerstuer, som lå strødd som små perler i fjærsteinene og langs sandbankene. De høye fjellene gav velkomment ly for en del av vinden og jordene rundt gårdene gav god avkastning.
Betty ventet sitt niende barn og hadde kjent riene hele natten. Hun visste at det var et nyttårsbarn som skulle melde sin ankomst på denne klare første dagen i det nye året. Hun hadde derfor brukt hele nattmorgenen på å gjøre seg klar og nå som klokken nærmet seg halv seks mente hun det var på tide med dagens første kopp te. Hun holdt hendene hardt mot korsryggen mens hun ventet på at vannet skulle koke, og hun kikket smått ut vinduene i kjøkken, men uten å kunne se annet enn et tungt mørke som lå over både land og hav.
Hun flyttet seg litt rundt i kjøkkenet mens hun gjorde i stand tekanne og kopp, og på tefatet la hun en vakker og nett liten sølvskje. Koppen var bred og rund, akkurat slik en tekopp skulle være og den var dekorert i rosa med de mest delikate blomster. Betty var av britisk herkomst, men var født og oppvokst her oppe i nord. Hun smilte litt ved tanken på den utvannede kaffen som ble drukket til alle anledninger her oppe og som så ut som den var hentet opp fra torvmyrene.
Hun satte seg i biblioteket som hadde utsikt ned mot bygda. Hun ville få med seg det første dagslyset mens hun ventet på at det store huset skulle våkne til liv. Det var ikke egentlig et bibliotek hun satt i. Det var storstua, eller finstua som man også kalte det her oppe. På den ene veggen hadde hun fått satt opp noen bokhyller og i hjørnet sto en gammel skrivepult som hun hadde fått etter faren. Mannen hennes hadde fnyst da hun kalte stua for bibliotek, for sånn storsnuteri ville han ha seg frabedt. Men hun fortsatte å kalle rommet for det og med årene hadde det som smått festet seg.
Fra vinduene kunne hun etterhvert se konturene av kirketårnet. Enda var det nyttårsnatt og hun visste godt hva som ble sagt om nyttårsnatten, at de døde holdt gudstjeneste i kirken da. Men hun så heldigvis ikke lys bak de store blyglassvinduene og hun grøsset lett.
Hun tok et godt tak rundt den varme tekoppen, for smertene hugg jevnt og trutt nå og hun trodde ikke dagen kom til å bli gammel før nyttårsbarnet meldte sin ankomst. Det var jo ikke første gangen hun ventet barn, men likevel syntes hun at dette svangerskapet hadde vært både langt og tungt. Hun kunne ikke sette fingeren på hvorfor, kanskje var hun bare sliten. Hun sukket litt i det den siste rien slapp taket.Ute fra grovkjøkkenet kunne hun høre at kjøkkenjenta Anna var oppe og hadde startet på frokosten. Hun fikk gi henne beskjed om hvordan det sto til slik at gårdsdrengen Olle kunne kjøre ned i bygda for å hente Søster Maja. Så fikk de eldste jentene stå opp og hjelpe til med frokost og hushold utover dagen.
Betty hadde flettet det lange mørke håret stramt og under skjørtene hadde hun bare lette bomullsklær. Hun hadde ikke fylt sitt førtiende år enda, men likevel var dette niende gangen hun skulle sette et barn til verden. Hun følte seg godt forberedt og hun syntes å føle på kroppen at denne fødselen kom til å gå fort og greit. Hun nøt de siste minuttene med stillhet i biblioteket før hele huset våknet til liv.
Hun hadde vært heldig og fått en staut arbeidkar av en mann som drev gården godt og som utvilsomt var glad i henne, noe den store barneflokken bar preg av. Hellet ble videre kronet med en frisk og rask barneflokk som alle hadde fått leve opp. Det var slett ikke noe selvfølge, det var hun smertelig klar over. Selv hadde hun god helse og mannen hennes var sterk som en hest. Mange søskene hadde han også, de fleste var bostatt i nærheten med sine egne tallrike familier.
Selv hadde hun bare fått en bror. Da han ble født var hun i sitt sjette år og hun kunne enda se faren for seg der han kom løpende mot henne og løftet henne høyt opp i luften. –“It`s a boy” ropte han gledesstrålende og stemmen hans var rar og uvant for Betty. –“Praise the Lord, it`s a boy”.
Da frokosten var overstått tok hun fatt på trappene opp til loftet. Hun hadde gitt de eldste jentene beskjed om at hun gikk til sengs og de nikket alvorlig tilbake. De visste godt hva som var i vente. De minste guttene dro litt i skjørtene hennes da hun gikk ut av kjøkkenet, men søstrene fanget dem opp og bar dem tilbake. De spede snufsene fra Magnus, den yngste fulgte henne i det hun gikk opp trappene. Hun tok et skritt av gangenog hun hadde et godt tak i gelendret.
Hun var glad for at hun var kommet seg opp på loftet, for idet hun la seg i sengen kunne hun tydelig kjenne at det ikke var så lenge igjen. Søster Maja var allerede kommet til gårds og det samme var flere av svigersøstrene hennes fra gårdene rundt omkring. Ut av soveromsvinduet kunne hun se at flagget vaiet i en svak vind og at himmelen var rosafarvet av sola som ikke kom over horisonten på denne tiden av året.
Søster Maja la frem tøy på sengen med vante hender og de eldste jentene hadde båret opp varmt vann fra kjøkkenet, som sto klart i en balje med en hvit linduk over på kommoden. Den lille damen var kledd i hvitt fra topp til tå og håret var strøket stramt tilbake under et hvitt tørkle. Gardinene var helt fratrukket for å slippe inn mest mulig av dagslyset og Søster Maja satte de små kvikke øynene sine hardt i svigersøstrenes hvis stemmene deres ble for høye. Hun strøk Betty over pannen og smilte lurt til henne. Når kroppen til Betty presset seg gjennom en ny ri, nikket hun fornøyd. Det lå en sikkerthet i det hun gjorde og de to hadde en taus forståelse seg i mellom. Hun kunne like godt ha sagt høyt: -“Slapp av Betty”. –“Dette går bare godt”.
Tryggheten som Søster Maja formidlet fikk Betty til å slappe av slik at hun kunne sette kreftene sine inn der de trengtes og presse når hun kjente at kroppen gjorde seg klar til det. På den siste rien tok Søster Maja et kyndig grep mellom beina til Betty og nyttårsbarnet gled rett ut og inn i de små hendene hennes. Hun snudde barnet kjapt rundt og gav det et solid dask i ryggen. Barnet tok umiddelbart til å skrike høyt og fornærmet. Rundt sengen brøt det ut lettede smil fra svigersøstrene som fulgte ivrig med.
Døren gikk opp og Bettys eldste datter Dorthea stakk hodet inn. Hun så spørrende fra Søster Maja og til moren, som nå lå godt tilbakelent i de store hvite putene. –“Det er en gutt”, sa Søster Maja med høy og bestemt stemme. –“Og på stemmeprakten å dømme vil jeg si han er både frisk og rask”, fortsatte hun. Betty smilte til Dorthea og nikket som tegn på at hun kunne gå ned å fortelle nyheten til resten av familien.
Betty hadde sovnet med den lille gutten i armene sine. Søster Maja hadde stelt han og lagt han godt dekket inntil brystet hennes. Petrine, den eldste av mannens søstre, hadde spurt etter navn til gutten. Betty hadde bare smilt og ristet på hodet. De hadde så mange barn og alle barna hadde flere navn. Først fire jenter med de vakreste av navn, både norske og engelske. Og så fire gutter som var oppkalt etter alle som kunne kalles opp. Hun hadde rett og slett ikke tenkt på navn og kunne slett ikke komme på noe akkurat nå.
Hun drev inn og ut av søvnen i det varme rommet og med den trygge følelsen av barnet mot kroppen. I drømmen så hun faren sin for seg. Hun så den usigelige gleden i ansiktet hans der han bøyde seg ned i hennes høyde og holdt et fast grep rundt skuldrene hennes. –“It`s a boy Betty”
Faren hadde kommet til Nordland som ung lege og hans nygifte kone fulgte med han. For Bettys mor hadde møtet med mørketiden og det harde og kalde klimaet vært et sjokk hun aldri helt så til å komme over. I enkle kår og omgitt av det dårlige været vinterstid hadde det vært en tung overgang for henne. Faren var ofte ute i lange og hyppige sykebesøk og da ble hun gående alene med savnet av hjemlandet og familien sin.
Betty husket at moren blomstret i de korte sommermånedene og at hun tilbrakte mye av tiden sin i hagen. Hun skapte de vakreste små hageflekker rundt Doktorgården og tok til og med et og annet tungt tak i arbeidet. Hun hadde god hjelp i gårdskarene som av og til bare ristet på hodet av alle ideene hennes og syns de var temmelig bortkastet. De var vante med at det som skulle dyrkes var spiselig og de kunne godt forstå kvinnenes interesse for bærbusker. Men roser og begonier og annen unyttig vekst så de ikke helt poenget med å bruke tid på. Det hendte seg de mumlet stille seg i mellom om at hagen til Doktorfruen tok opp god matjord som kunne ha vært brukt til poteter, men de sa aldri noe om det til hverken Doktoren eller fruen.
Moren gikk mye rundt i de vakre omgivelsene på sommeren og passet på at blomstene hadde det bra. Hun drakk sin Tea ute i hagen nesten hver dag og Betty danset rundt sammen med henne i sine hvite sommerkjoler og med en kledelig stråhatt. Moren lyste opp på denne tiden av året, hun inviterte gjester og holdt store hageselskap. Betty mintes det som en deilig tid med mye latter og liv i huset. Men når høsten kom gikk det med Doktorfruen som det gikk med de vakre rosene i hagen hennes. Hun visnet sakte bort og hun ble stille og lavmælt.
Betty lærte seg etterhvert at det var best å la moren være mest mulig i fred i denne tiden. Faren fikk en bekymret rynke i pannen når høsten kom og han gjorde seg umake med å få ekstra tid til Betty. I perioder på den mørkeste tiden av året lå moren mye til sengs. Da gikk nesten hele Doktorgården i dvale. Det ble hvisket under måltidene og alle former for bråk ble holdt til et minumum. Betty husket at hun syntes at hele det store hvitmalte huset ble mørkt, også på innsiden og at det var som om det lå noe stort og tungt på taket og presset huset ned.
Lyspunktene var når faren var ute i lange sykebesøk. Da spiste Betty måltidene sine på kjøkkenet sammen med tjenestefolket og selv om de også var stille, så var det en lun stemning, med mye smil og lav latter. Betty satte stor pris på disse måltidene i de tunge vintermånedene. Når faren var hjemme spiste Betty sammen med han i spisestuen. Spisestuen var mørk med draperte gardiner foran alle viduene. Faren satte vokslys rundt plassen sin slik at han kunne gjøre pasientnotater under måltidene og Betty syntes at hun hverken kunne se eller høre han fra der hun satt på den andre siden av bordet.
I Doktorgården svingte trappen ned fra loftet og endte i en stor plattform med to trinn ned til selve gulvet. Inntil brystpanelet på veggen nedenfor sto en stor og mørk benk som lille Betty satt på. Hun ventet på at morens rop og skrik oppe fra loftet skulle ta slutt. Hun hadde en liten bok ved siden av seg, men etterhvert som dagslyset fra de store vinduene i hallen svant, satt hun mest å plukket på en lurvte tøydukke som hun hadde hatt helt siden hun var baby. Hver gang hun hørte moren skrek fra loftet rev Betty hardt i tøydukken i et forsøk på å stenge den grusomme lyden ute fra hodet sitt.
Tjenestejentene løp forbi henne opp og ned trappene med varmt vann og kluter fra kjøkkenet, men de tok seg likevel tid til å stoppe opp litt for å stryke Betty over de uregjerlige krøllene. Hun så opp på dem med spørrende store barneøyne hver gang de kom forbi. –“Du får bare være flink jente og vente her”, sa de. –“Det er nok ikke lenge igjen nå”.
Da ettermiddagen gled mot kveld stanset moren rop opp og Betty syntes at en ishånd grep om hjertet hennes. Hun hadde funnet en jevn rytme i morens skrik og nå som hun var helt stille ble Betty redd. Men plutselig hørte hun en annen lyd, en lyd som fikk henne til å spisse ørene samtidig som hun ubevisst reiste seg fra den store trebenken. Dukken hang livløst etter det ene benet fra hånden hennes. Hun syns selv at hun hadde stått slik i evigheter da døren til morens rom gikk opp og faren kom løpende ut. Han holdt i gelendret og tok to trinn i hvert skritt på tur nedover til han sto foran henne. –“It`s a boy Betty”.
Hun våknet brått av at barnet rørte seg og så at det siste dagslyset på denne kalde nyttårsdagen var i ferd med å forsvinne. Flagget var firt ned og flaggstangen sto tom mot den mørke himmelen. Det blå kalde lyset drev inn i soverommet og Petrine tente lamper som hun satte rundt sengen. Gutten vred seg og kom med små klynk. Betty så faren sin for seg , så lykken i øynene hans og tårene som presset på. Hun husket at han hadde slengt av seg frakken sin, men at den hvite skjorten hans likevel hadde små flekker av blod. Hun husket det tykke mørke håret og de store sterke hendene hans.
Da Betty ble eldre og lenge etter at de hadde fulgt den lille broren hennes til graven på kirkegården, hørte hun flere ganger at faren omtale morens sengeleie på vinterstid som melankolia og hun forsto instinktivt at det dreide seg om en slags sykdom, selv om den ikke viste seg på morens kropp.
Petrine bøyde seg over sengen og smilte ned til Betty og barnet. Betty satte et bestemt blikk i svigersøsteren og smile lurt. –“Han skal hete Boy”, sa hun med høy stemme. Hun liksom smakte på sine egne ord og gjentok fornøyd: “Boy”. –“Han skal hete Boy”.
