Helt ytterst på Fore, der veien sluttet og gikk over til en sti som ledet mot sanddynene, lå det en gård nede på fjærsiden. Der bodde en eldre mann som ble kalt Morfar og som hadde hatt gården i eie helt fra barnsbein av. De som gikk leia forbi på en godværsdag hadde godt utsyn til gården der den lå under fjellet og på en sommerdag kunne man godt se det frodige beitelandet som omkranset den. Gården hadde marker og beite som strakte seg vidt på begge sidene, og til med på oversiden og opp mot fjellet. Det var ingen tvil om at det var en stor gård der mye arbeid ble lagt ned, og Morfar drev den storslått. Han bygde til og med opp et herskapelig hus ved siden av, med store rom og vide stuer, som ingen i området hadde maken til.
Det sa seg selv at det krevde sin mann å drive en slik storgård og Morfar hadde mange i tjeneste på gården, langt flere enn på de fleste andre gårder på den størrelsen. For til tross for at kallenavnet hans tilsa noe annet, så hadde Morfar ingen barn og var således heller hverken morfar aller farfar til noen. Han var heller aldri blitt gift, selv om han var både en godslig og snill mann som jobbet hardt og tok sin kristenplikt på alvor. Det var ubegripelig for de fleste at en sånn arbeidsom og omgjengelig kar ikke klarte å skaffe seg et kvinnfolk til gårds, men Morfar bare lo bort alle slike kommentarer med at han da slett ikke hadde tid til å styre med den slags, han som både drev gård og rodde grunnen utenfor.
Nå som han hadde nådd en alder der han faktisk var gammel nok til å være morfar og vel så det, ble imidlertid disse kommentarene sjeldnere og sjeldnere. Det eneste han var på jakt etter for tiden var gode arbeidsfolk til gården, for etter hvert som den vokste i størrelse og omfavn, vokste også oppgavene i takt. Og selv om Morfar ikke var avhengig av å ro fiske for å ha det han trengte til livets opphold, så likte han spesielt godt å dra på havet og han fant en egen fred i det arbeidet. Når det ble for mye å gjøre på gården, så han seg ikke tid til å fiske og da gikk han rundt og så med lengsel utover havet dagen på tamp.
Nettopp derfor hadde han blitt glad da en nabo av han fortalte at han hadde hørt nyss om en arbeidsom og sterk ung mann fra Vega som var på jakt etter tjeneste litt lenger nord. Han hadde de beste skussmål og var ikke redd for å ta i et tak, både sommer som vinter. Han skulle komme oppover en av de første dagene i mai og Morfar hadde bestemt seg for å sende bud til dampskipskaia om å gi mannen skyss direkte til Fore så fort som han satte fot på land.
Og det var nettopp en av de første dagene av mai at Morfar satt i solveggen for nons, sammen med gårdsfolket og nøt at dagene var blitt lange og at sola var begynt å varme det frosne landskapet, da vinteren hadde vært både lang og hard. De kunne se skyssen fra dampskipskaia lenge før den i det hele tatt nærmet seg gården, for veien ut mot Fore var lang og stort sett uten hellinger. I tillegg var landskapet rundt begynt å tørke opp i sola, slik at støvskyene sto rundt skyssen der den kom.
Morfar skulle huske denne dagen senere når han tenkte tilbake på den. Han skulle huske hvordan sola sto usedvanlig høyt til at det var tidlig i mai og at den stekte som på en sommerdag. Han skulle huske at vinden hadde løyet til å bli vindstille og han skulle huske at lyder både fra fugleliv og dyreliv var totalt fraværende. Himmelen over dem var intens blå og speilet havet rundt dem i den samme fargen. Og gresset var så grønt at han gjorde seg alvorlige tanker om at de var for sent ute med onna.
Og så kom Markus ut av vognen og løftet hånden i en smilende hilsen til alle som satt der i solveggen. Han var ikledd en skinnende hvit skjorte under vesten og det blonde håret falt mykt og bølgete rundt ansiktet hans. Han var høyreist og sikker i stegene ned mot gården og overalt hvor han passerte noen hilste han og smilte strålende og varmt mot dem. Han hadde en stor sekk som han bar over ryggen med den største letthet, og han holdt den stødig med den ene hånden mens han håndhilste varmt på en eldre kone han støtte på mens han gikk. Etter hvert kom han helt ned dit som Morfar og arbeidsfolkene satt, og etter som Morfar så at alle de som satt rundt han reiste seg, en etter en, fant han det best å gjøre det samme og gå fremmedkaren i møte.
Skjønt fremmedkar, slik føltes det ikke i det hele tatt, syntes Morfar. Han tok inn smilet og varmen i de lyseblå øynene, og de blonde lokkene som rammet inn det vakre ansiktet og tenkte at han med gud ikke hadde sett en kar som strålte sånn som denne karen før. Markus håndhilste med et fast grep og blikket hans syntes å se helt inn i det indre hos Morfar, og han grep seg i en tanke om at det var Vårherre selv som hadde sendt denne karen til gårds. Huden hans var glatt og uten en lyte og Morfar anslo at han knapt kunne ha passert tjue år, selv om han var kraftig og sterk og tydelig hadde tatt i et tak tidligere.
Arbeidsfolkene som sto rundt dem formelig presset seg frem for å få hilse på Markus og de unge jentene sto først i køen. Morfar ønsket velkommen til gårds og presenterte formannen sin og et par av de eldste karene. Markus svarte med varm og stødig stemme: -«Det er jeg som skal takke for at jeg får lov til å komme til gårds» Han så seg rundt mens han sa dette og hver og en av de som sto rundt så ut som om de følte at han snakket bare til dem. Et par av jentene neiet og til og med en av de mest snakkesalige kjærringene på gården var helt målløs. Morfar nikket som takk for ordene og sa: -«Jeg håper du vil føle deg hjemme her og jeg håper du er vant til å arbeide» Stemmen hans var streng, men han smilte mot Markus mens han snakket. –«Du må ikke tro at vi har for vane å stå her å kope mitt i arbeidstiden». Morfar så seg rundt mens han sa det og nikket til arbeidsfolkene som tegn på at det var på tide å komme seg tilbake til arbeidet igjen.
Resten av arbeidsdagen forløp i det samme strålende solskinnet, som om det skulle være en dag i den varmeste sommermåneden. Markus ble vist til rommet som han skulle dele med flere av de andre arbeidsfolkene og på tur dit fikk han samtidig en omvisning på gården. Sauene var kommet ut på markene, men var ikke sendt opp på fjellet enda. Da Morfar og Markus kom gående ned mot fjøset og uthusene så Morfar til sin forbauselse at alle sauene hadde samlet seg i en klynge av innhegningen. Han stoppet og stusset litt, for det kunne se ut som noe hadde skremt dem, men samtidig var de forbausende stille og sto nærmest rolig ved gjerdet.
Morfar ba Markus om å vente der litt mens han så seg om etter hva som kunne ha uroet sauene, og han lette på nedsiden av innhegningen etter spor fra jerv, men han kunne ikke se noe og heller var det ikke folk eller hunder i nærheten. Da han snudde seg og skulle gå oppover igjen så han til sin forbauselse at Markus sto midt i saueflokken og klappet flere av dem på hodet og strøk dem over ulla. Sauene hadde lammene sammen med seg og det lignet dem ikke i det hele tatt og ikke legge på sprang med dem når de været en fremmed i nærheten. Men Markus smilte like bredt til saueflokken som han hadde gjort til arbeidsfolkene, og Morfar ristet vantro på hodet. -«Jeg har et godt lag med dyr» sa Markus med lett stemme og trakk på skuldrene før han bredbent og lett svingte seg over gjerdet igjen og fortsatte omvisningen sammen med Morfar.
Gutten som ikke sa noe.
Morfar var mer fornøyd med Markus for hver en dag han hadde han i arbeid og skulle etter hvert komme til å takke alle skapninger som hadde vært med på å få han til gårds. Blid og omgjengelig var han mot alle han møtte og aldri hørte de han nevne et vondt ord om noen. Nei ikke engang et ukvemsord slapp gjennom munnen hans, uansett hva han støtte på av ulik motstand.
Markus skjøttet jobben sin og vel så det og så ikke ut til å trenge mye av hverken hvile eller søvn. Han tok seg av dyra med vante hender og han kunne håndtere både hammer, sag og sågar ambolt og ste. Godt likt var han som sagt og folk gjorde seg alle slags ærender for å få komme innom til gårds og hilse på unggutten som Morfar hadde tatt i hyre.
På gården jobbet også Persa, som var godt oppi årene og opprinnelig fra Sverige. Han var en traus kar som ikke snakket i utrengsmål og om det var for å ikke skille seg ut med språket sitt eller for noe annet, det visste ikke Morfar. Men en tidlig morgen med den første kafferasten da Markus og Persa hadde gått litt i skjul for vinden og satt seg bak en stor stein, kom Morfar over dem og praten gikk ivrig de begge imellom. Persa la ut på sitt avslepne svensk om datteren Birgit som bodde hjemme på gården hos han etter at hun hadde blitt enke med en liten gutt å ta vare på.
Morfar var overrasket, for over de siste årene hadde han aldri hørt Persa nevne gutten til Birgit. Gutten hadde forsvunnet på forsommeren for mange år siden og var blitt borte i flere dager. Han var da i begynnelsen av skolealder og familien hadde lett fortvilt sammen med resten av bygda, både dag og natt. På den tredje dagen da foreldrene regnet alt håp for å være ute, dukket han plutselig opp på gårdsplassen og kunne ikke gjøre rede for hvor han hadde vært. Han var uskadd og hel i klærne og påsto at han hadde blitt fulgt tilbake til gården av en vakker dame.
Til tross for både spørsmål og skjenn fikk ingen et fornuftig svar ut av gutten på om hvor han hadde holdt til og da faren døde den samme sommeren, sluttet gutten å snakke i det hele og store. Han var nå blitt en halvvoksen kar og hadde ikke deltatt i noe form for undervisning siden. Etter det Morfar visste så gjorde han heller ikke gjorde mye nytte av seg hjemme på gården. Og ikke hadde han hørt Persa så mye som nevne gutten, eller datteren for den saks skyld på aldri så lenge.
Morfar ville ikke bryte inn i samtalen og satte seg stille ned ved siden av Markus og Persa. Persa uttrykte i fortvilelse at han ikke ante hva det skulle bli av gutten når han nå var i ferd med å bli en voksen mann, men skyndte seg å legge til at gutten slett ikke var dum. Nei, på ingen måte. Han leste som en prest selv om han ikke hadde vært på skolen siden han var liten og han kunne peke og uttrykke hva han ville uten problemer for Persa og Birgit, selv om han ikke brukte stemmen sin.
Markus hadde hørt på Persas bekymringer en stund og kikket smått bortover mot sjøen og holdt liksom øye med toppene som var begynt å gå hvite der ute med den økende vinden. Han krøp enda litt mer sammen i le mot den store steinen og så på Persa og smilte til han. –«Det kommer godt med at han kan lese siden han gjerne vil bli dyrlege», sa Markus med lett og varm stemme. Persa satte øynene i Markus og rynket pannen i et forsøk på finne ut om han oppfattet det som ble sagt riktig. Drev den økende vinden narr med ørnene hans nå eller hadde han hørt feil av det Markus sa?
Men nå kremtet Morfar og klarte ikke å la vær å blande seg inn i samtalen. –«Har du møtt gutten Markus?», spurte han. «Og likeså, sier du at du har snakket med han?» spurte Morfar igjen med alvorlig stemme og så spørrende på de begge to der de satt. Persa holdt de krokete hendene sine hardt rundt kaffekoppen og han ristet på hodet og så like spørrende ut som Morfar.
Markus nikket og smilte. –«Flere ganger», sa han med rolig stemme. «Det er en flott gutt du har i huset Persa», sa Markus med den sedvanlige vennlige tonen sin og smilte bredt mens han nikket i retning av Persas gårdstun. «Han har et godt lag med dyrene og skoleflink er han også», fortsatte Markus. –«Jeg snakket med han så sent som i går kveld og han sier han gjerne vil dra inn til byen om et par år og gå i lære».
Ute på havet økte vinden på og tok til å dra seg oppover landsiden også. Persa satt som frosset med kaffekoppen sin og lot ikke til å bli plaget av at både kar og kjeler holdt på å velte rundt han. Det suste i trekronene og borte på gården hørte de ei tung dør som sto og slo i kastene. Markus og Morfar begynte å pakke sammen maten og Morfar tok seg igjen i å se på Markus i sidesynet og undre seg over hva slags kar det var han hadde fått til gårds.
