De dødes barn

De dødes barn

Persson sov i kårstua, det hadde han gjort siden første gang han kom til Mjå. Den hadde stått tom og ubebodd da, og så ut til å skulle fortsette med det en stund fremover. Utenfor stua blåste det fælt og høstløv og småkvister ble kastet mot de små vinduene. Dette i tillegg til de vanlige knirkelydene i den gamle kårstua, gjorde at Persson ikke sov spesielt godt.

 Så allerede da innejenta strevde med slåen på døra inn til bislaget i hovedhuset, så var han våken. Nå som husbonden var bortreist var han ekstra oppmerksom på det ansvaret som hvilte på han. Nå ikke bare ansvaret for gård og grunn slik han pleide å ha, men også for folket innenhus og spesielt for fruen på gården.Hun var sengeliggende og dårlig i påvente av sitt andre barn, som kunne komme hvilken dag som helst nå. Eller natt, tenkte Persson illevarslende da han hørte innejenta streve med den tunge bislagsdøra i den sterke vinden.

Da jenta banket på døra i kårstua var han allerede påkledd og kommet seg ned den bratte loftstrappa. Hun så både paff og lettet ut på samme tid da han åpnet døra på vidt gap og slapp henne innenfor. –“Det er frua”, sa hun anpustent da døra slo igjen bak henne. –“Bergljot sier du må komme”. Han nikket kort og pekte spørrende mot stallen mens han drev en ulljakke over skuldrene. –“Ja”, svarte jenta alvorlig. –“Det må sendes bud etter doktoren” –“Og presten”. Det siste kom bare som en hvisken fra henne og hun gjorde seg klar til å gå inn i hovedhuset igjen.

Persson kom etter henne ut i den den lille gangen og fikk på seg støvlene sine. Han strøk håret bort fra ansiktet før han dro lua godt nedenfor ørene sine. I det innejenta tok i ytterdøra spurte han plutselig –“Guttungen?” –“Hvor er han?” Hun slapp dørklinken med en gang og snudde seg mot han igjen. –“Han sover nede i bestestua”, svarte hun. –“Bergljot mente vi skulle legge han der i kveldinga”. –“Og takk for det”, mumlet jenta for seg selv mens hun så på et punkt nede på gulvet foran seg.

Hun så ut som det siste hun ville her i verden var å gå tilbake til hovedhuset, så Persson satte opp en streng mine og nikket mot døra. –“Bergljot har bruk for deg der inne”, sa han alvorlig og jenta nikket pliktskyldig. –“Ja, selvfølgelig”, svarte hun før hun strøk på dør.

Ute i mørket og vinden satte Persson først kursen mot stallen. Han ville gjøre hesten klar selv, men få en av guttene til å kjøre ned til doktoren. Han valgte å sende avgårde en av Hagenguttene fra nabogården. Ikke den eldste, men den han regnet som den mest pålitelige. Etter å ha sendt avgårde gutten med tydelig beskjed, gikk han rett inn i hovedhuset for å se etter guttungen.

Allerede da han kom inn bislagsdøra hørte han skrikene fra loftsetasjen og det gikk kaldt nedover ryggen på han. Fødselen var igang for alvor, det var det ingen tvil om. Han sendte en bister tanke til husbonden som så beleilig hadde lagt turen sin over fjorden akkurat på dette tidspunktet og lurte på om han øynet å slippe å være tilstede på det som nå skulle skje. Men han slo raskt tanken fra seg og begav seg inn i bestestua.

Dette var et rom han ikke hadde vært i alt for ofte, men når han hadde det, så var det i forbindelse med høytider eller andre festlige anledninger. Da var alltid alle lys tent der inne og de store ruvende møblene virket innbydende og varme. I taket gnistret det i slipte speilprismer og det var tente lys i lyskronene. På gulvet lå de deiligste tepper som hadde funnet veien hit helt fra orienten, i et vell av farger og mønstre. Det skinte i nypolert messing både på bord og vegger der inne.

Men når Persson nå åpnet døra til bestestuen lå den i et dystert mørke. Skinnet fra den lille lampen hans fikk de store møblene til å virke som skremmende kolosser. Vinden ute gjorde at de tunge gardinene rørte seg og Persson tenkte at hvis guttungen våknet her så ville han bli livredd. Morens skrik fra loftet ville ikke gjøre situasjonen noe bedre heller.

Lett som ingenting løftet han guttungen opp mens han fremdeles var godt innpakket i dyne og tepper, bar han raskt ut og de korte skrittene over til kårstua. Han bar han opp på loftet og la han i sin egen seng. Den hadde enda lunk etter at han var blitt vekket for kort tid siden. Lille Andreas krøp godt sammen under flere lag med tepper og pledd og sovnet med en gang igjen.

Vel inne i hovedhuset igjen nølte Persson før han tok fatt på trappene opp til loftet. I den lange gangen utenfor sovekammersene var det tent lys langs veggene, men de blafret faretruende i trekken på det gamle loftet. Han tenkte at han måtte banke på og forhøre seg om Bergljot behøvde hjelp med noe, men før han kom så langt gikk døra til fruens rom opp og ut kom innejenta med et vaskefat under armen. Hun var blek, men likevel svett i ansiktet og hun bråstppet da hun så Persson.

Hun lukket døren raskt bak seg, men han kunne fremdelses høre den hivende og tunge pusten til fruen gjennom døren. –“Jeg blir i kammerset nederst mot veien mens jeg venter på doktoren”, sa han lavt til henne. –“Bare kom å hent meg hvis...” Stemmen hans bar ikke helt og plutselig skar et nytt skrik gjennom lufta fra sovekammerset. Jenta fikk fart på seg, men nikket til Persson som tegn på at hun hadde forstått. I det han gikk nedover loftsgangen hørte han den myndige stemmen til Bergljot, som ropte ut raske beskjeder til innejenta.

Det tok heldigvis ikke lang tid før Hagengutten kom tilbake med doktoren i vogna. Persson sprang ned og åpnet døra til hovedinngangen. Han tok i mot doktoren der og hold godt i døra slik at vinden ikke skulle slite den av hengslene. Doktoren var en høy og tynn man og han tviholdt på den store vesken sin til han var innenfor. Han nikket til Persson. Han satte så kursen rett opp på loftet uten noen form for videverdigheter og Persson spurte Hagengutten etter presten. Han fikk til svar at han var på tur for egen vogn, men at det kunne drøye en stund før han var der.

I ventetiden som fulgte tok Persson flere turer innom kårstua for å se etter guttungen, men han sov rolig der inne. Lydene fra uværet utenfor stengte heldigvis ute andre lyder som vanligvis ville kunne høres siden de to bygningene sto så tett. Persson ble gående mellom kårstua og hovedhuset. Smått var han innom i kjøkkenet og smått satt han oppe på vestkammerset og led seg gjennom skrikene fra den andre siden av loftet. På kammersveggen hang et stort bilde av Jesus som den gode hyrde, med et lam på armen og flere rundt føttene sine. Han tenkte på livet og døden, og på sin egen familie hjemme i Sveirge som han hadde reist fra for lenge siden. Men han var ikke noe religiøs mann og nøyde seg med å se på bilde av frelseren mens han ønsket intenst at fruens lidelser snart skulle være over. Han satt fremoverbøyd på en pinnestol og flyttet lua mellom hendene sine. Innimellom så han opp på bildet på veggen.

Ikke så lenge etter at han hadde tenkt disse tankene, ble det plutselig helt stille på loftet. Ikke bare stille fra de pågående skrikene og de skarpe stemmene til Bergljot og doktoren. Men det var som om vinden på sekundet hadde stilnet utenfor huset og i det han reiste seg fra stolen fikk han en grusom visshet.

Han gikk med tunge skritt ut døren fra vestkammerset og nedover loftsgangen. Lysene som var tent langs veggene brente med en sterk og sikker flamme nå og lyste opp hele loftsgangen. Gjennom det lille hjørnevinduet nederst i gangen så han at det første morgenlyset hadde kommet utenfor. Det lå en ro over hele huset, ja over han selv også. Det var en fredfull ro som harmonerte med det første lyset fra en ny dag. Persson ble sikrer i skrittene nedover gangen, der han gikk med lua i hånden.

Plutselig gikk døra til fruens kammers opp og innejenta kom omtrent ramlende ut gjennom den. Samtidig hørte han at Bergljots stemme hevet seg fra bestemt og gikk over til høye, sinte rop. Døra til kammerset gikk opp igjen og Bergljot kom ut på samme viset som innejenta, men denne gangen med håndmakt fra doktorens side og under høylytte protester. Innejenta sto et stykke lenger ned i gangen og presset ryggen inn mot veggen, mens hun stirret panisk fra Bergljot og til kammersdøra som doktoren smalt igjen og behørig låste bak seg, med både nøkkel og slå.

Persson skjønte ingenting av det som foregikk og som om ikke det var nok, hørte de nå tunge og bestemte skritt i loftstrappa. Opp kom presten Orø trampende og kom nedover gangen i raskt tempo mens han fomlet med knappene på jakken sin. Han var en liten og ganske tett mann og han pustet litt tungt etter loftstrappa. Men han utstrålte en myndighet og kraft i form av sitt embete som gjorde at han virket høyere enn det han var. Han så fra den ene til den andre og prøvde å få kontakt med Bergljot. –“Ja?”, sa han med høy stemme. –“Hva foregår så her?”

Bergljot sto å banket og slo på kammersdøra og ropte rasende til doktoren at han måtte slippe henne inn. Innejenta begynte til å gråte lydløst der hun fremdeles sto presset inn mot veggen i gangen og i det presten tok et skritt mot henne, gjorde hun et forsøk på å neie. Det ble ikke vellykket og presten bestemte seg raskt for å ikke kaste bort tid med å snakke til henne.

Han så mot Persson for å spørre han, men da Bergljot fikk øye på presten stoppet hun brått opp bankingen på døra og så beskjemmet ned i gulvet. Presten så fra henne og til Persson før han tok et solid tak i håndtaket på døra og forsøkte å rive den opp i en eneste bestemt bevegelse. Men han ble stående uten at døren rikket seg og satte indignert i et tordenskrall av et utbrudd: -“Hva i Himmelens navn er det som foregår her?” Persson ønsket at han kunne svare, men han bare så mot Bergljot, for han ante det ikke selv engang. Hun strøk det blodige forkleet sitt til øynene og så ned i gulvet igjen. –“Men så svar da kvinnemenneske”, brølte presten og Bergljot nikket mens hun forsøkte å ta seg sammen. –“Det er frua”, hikstet hun frem, med skjelvende stemme. –“Hun klarte det ikke”. Bergljot ristet fortvilet på hodet. Hun stoppet opp og så på presten. –“Hun avled, er det det du forsøker å fortelle meg?”, spurte presten skarpt. –“Ja, det stemmer”, sa Bergljot. Hun nikket og var igjen oppe med forkleet til øynene.

Presten nikket med hodet flere ganger etter hverandre, men satte så øynene i Bergljot igjen. –“Kan du fortelle meg hvorfor du står å banker på den dødes dør på denne måten da?” Prestens stemme var litt roligere nå, men han la skarpt til: “Og hvorfor er døren låst?” Bergljot klarte ikke å få den trinne kroppen sin til å stå i ro, men flyttet vekten fra en fot til den andre. –“Det er doktoren”, hikstet hun. –“Han mener at....” Stemmen hennes sviktet. –“Han mener hva da?”, spurte presten med myndig stemme og hendene i siden. –“Han mener at barnet lever og at...” Bergljots stemme sviktet på nytt,men nå hadde presten lagt to og to sammen og det gikk samtidig i all sin gru opp for Persson hva doktoren holdt på med der inne på kammerset.

Han stirret med store øyne mot den stengte kammersdøra. Bergljot hulket stille. Innejenta hadde glidd ned i sittende stilling på gulvet lengre ned i gangen. Hun holdt hendene hardt rundt knærne og gjemte hodet i fanget sitt. Nå var det presten Orø som tok til å dundre på den stengte kammersdøra med knyttnevene. Han banket mye hardere en Bergljot hadde gjort og han rev og slet med slik kraft i håndtaket at Persson var redd det ville bli slitt av. Han skrek med ilter stemme til doktoren innenfor: -“Åpne denne døren i Guds navn mann”. Han ventet et øyeblikk på en reaksjon der inne fra, men det var helt stille. –“Jeg vet hva du er i ferd med å ta deg til og jeg befaler deg å gi det opp”. Presten lyttet igjen etter svar, men heller ikke denne gangen fikk han svar fra doktoren.

Han tok til å banke å slå på kammersdøra igjen med all sin kraft. Etter en stund tok han en pause og lyttet og plutselig skar et tynt lite skrik gjennom luften. Presten Orø stoppet med den kraftige knyttneven sin hevet og klar til å slå på døra igjen. Bergljot hikstet til og innejenta løftet hodet opp fra stakken sin.

Gjennom vinduet i hjørnet så Persson at det var blitt lysere ute og at det så ut til å bli en klar høstdag. Slåen på døren til kammerset ble slått fra og nøkkelen vridd om. Døren åpnet seg såvidt på klem og doktoren stakk hodet ut. Han så på presten med et innbitt blikk og nikket til Bergljot. Hun kom sakte og nølende mot døra. Doktoren smilte skjevt til henne og rakte henne en innpakket liten bylt i armene. –“Han behøver melk”, sa doktoren med sliten stemme. Bergljot nikket som tegn på at hun hadde forstått og tok et skritt tilbake, med den lille i armene sine. –“Og jeg behøver arbeidsro”, sa doktoren med ergelig stemme og satte øynene i presten, før han smalt døren igjen og låste etter seg.

Da Persson kom ut på bislagstrappen etter å ha fulgt Bergljot og den lille ned til kjøkkenet, hadde dagen grydd. I øst sto solen opp og kastet sine første stråler på Mjå Gård. Persson lente seg mot den hvitmalte uteveggen og så nedover mot hovedveien opp til den store gården. I dag, eller en dag senere, kom husbonden selv til å komme kjørende opp denne veien og da visste Persson at det var hans lodd å ta i mot han. Med den aller verste nyheten han kunne fått, men også med en bitteliten stråle av håp som den nyfødte gutten brakte med seg.

Senere skulle det vise seg at det lille streifet av håp som Persson overrakte husbonden en høstdag midt i september da han endelig kom hjem til gårds, gradvis slukket mer og mer ut. Ikke i form av livsgnisten, for den beholdt gutten og han tok til seg mat slik han skulle. Men husbondens sorg over at fruen var gått bort og det at gutten forble morløs, gjorde at sinnet hans ikke ble helt som hos andre barn.

Han vokste opp til å bli et mer og mer særegent barn, til stor forskjell fra den folkelige og utadvente broren Andreas. Ulike av utseende var de også. Der Andreas var lys og hadde et vinnende smil, var denne gutten mørkere i hår og hud og hadde et blikk som alltid vek unna øynene hos dem han traff.

Denne morgenen da de første solstrålene traff gården, hadde Persson følt en nesten religiøs fornemmelse og en enorm takknemlighet. Mest av alt til doktoren for at han hadde berget livet til den lille gutten og trosset prestens haglende trusler og skjellsord. Men etter som gutten begynte å vokse seg inn i ungdomsårene hadde han flere ganger tvilt på om dette var en riktig avgjørelse og på om det var noe naturstridig i det som hadde skjedd på fruens sovekammers den natten.

Han visste at innejenta hadde brent sengetøy og klær på baksiden av eldhuset dagen etterpå, mens tårene rant nedover kinnet hennes. Hun hadde stirret inn i flammene med et stivt og fortyrret blikk. Gutten, som senere ble døpt Johan, hadde de måttet reise over til byen for å få i vievann. Presten Orø, som fremdeles var rasende, nektet å ta i mot barnet i den store korskirken på haugen. Han hadde spyttet etter vognen da husbonden dro fra prestegården med uforrettet sak. –“Filii Mortuæ”, ropte han etter følget og Bergljot som satt i vognen med den lille gutten i fanget, trykket han godt inntil seg. Hun kunne ikke latin, men skjønte likevel godt betydningen av det presten sa. De dødes barn.

De dødes barn

De dødes barn

Persson sov i kårstua, det hadde han gjort siden første gang han kom til Mjå. Den hadde stått tom og ubebodd da, og så ut til å skulle fortsette med det en stund fremover. Utenfor stua blåste det fælt og høstløv og småkvister ble kastet mot de små vinduene. Dette i tillegg til de vanlige knirkelydene i den gamle kårstua, gjorde at Persson ikke sov spesielt godt.

 Så allerede da innejenta strevde med slåen på døra inn til bislaget i hovedhuset, så var han våken. Nå som husbonden var bortreist var han ekstra oppmerksom på det ansvaret som hvilte på han. Nå ikke bare ansvaret for gård og grunn slik han pleide å ha, men også for folket innenhus og spesielt for fruen på gården.Hun var sengeliggende og dårlig i påvente av sitt andre barn, som kunne komme hvilken dag som helst nå. Eller natt, tenkte Persson illevarslende da han hørte innejenta streve med den tunge bislagsdøra i den sterke vinden.

Da jenta banket på døra i kårstua var han allerede påkledd og kommet seg ned den bratte loftstrappa. Hun så både paff og lettet ut på samme tid da han åpnet døra på vidt gap og slapp henne innenfor. –“Det er frua”, sa hun anpustent da døra slo igjen bak henne. –“Bergljot sier du må komme”. Han nikket kort og pekte spørrende mot stallen mens han drev en ulljakke over skuldrene. –“Ja”, svarte jenta alvorlig. –“Det må sendes bud etter doktoren” –“Og presten”. Det siste kom bare som en hvisken fra henne og hun gjorde seg klar til å gå inn i hovedhuset igjen.

Persson kom etter henne ut i den den lille gangen og fikk på seg støvlene sine. Han strøk håret bort fra ansiktet før han dro lua godt nedenfor ørene sine. I det innejenta tok i ytterdøra spurte han plutselig –“Guttungen?” –“Hvor er han?” Hun slapp dørklinken med en gang og snudde seg mot han igjen. –“Han sover nede i bestestua”, svarte hun. –“Bergljot mente vi skulle legge han der i kveldinga”. –“Og takk for det”, mumlet jenta for seg selv mens hun så på et punkt nede på gulvet foran seg.

Hun så ut som det siste hun ville her i verden var å gå tilbake til hovedhuset, så Persson satte opp en streng mine og nikket mot døra. –“Bergljot har bruk for deg der inne”, sa han alvorlig og jenta nikket pliktskyldig. –“Ja, selvfølgelig”, svarte hun før hun strøk på dør.

Ute i mørket og vinden satte Persson først kursen mot stallen. Han ville gjøre hesten klar selv, men få en av guttene til å kjøre ned til doktoren. Han valgte å sende avgårde en av Hagenguttene fra nabogården. Ikke den eldste, men den han regnet som den mest pålitelige. Etter å ha sendt avgårde gutten med tydelig beskjed, gikk han rett inn i hovedhuset for å se etter guttungen.

Allerede da han kom inn bislagsdøra hørte han skrikene fra loftsetasjen og det gikk kaldt nedover ryggen på han. Fødselen var igang for alvor, det var det ingen tvil om. Han sendte en bister tanke til husbonden som så beleilig hadde lagt turen sin over fjorden akkurat på dette tidspunktet og lurte på om han øynet å slippe å være tilstede på det som nå skulle skje. Men han slo raskt tanken fra seg og begav seg inn i bestestua.

Dette var et rom han ikke hadde vært i alt for ofte, men når han hadde det, så var det i forbindelse med høytider eller andre festlige anledninger. Da var alltid alle lys tent der inne og de store ruvende møblene virket innbydende og varme. I taket gnistret det i slipte speilprismer og det var tente lys i lyskronene. På gulvet lå de deiligste tepper som hadde funnet veien hit helt fra orienten, i et vell av farger og mønstre. Det skinte i nypolert messing både på bord og vegger der inne.

Men når Persson nå åpnet døra til bestestuen lå den i et dystert mørke. Skinnet fra den lille lampen hans fikk de store møblene til å virke som skremmende kolosser. Vinden ute gjorde at de tunge gardinene rørte seg og Persson tenkte at hvis guttungen våknet her så ville han bli livredd. Morens skrik fra loftet ville ikke gjøre situasjonen noe bedre heller.

Lett som ingenting løftet han guttungen opp mens han fremdeles var godt innpakket i dyne og tepper, bar han raskt ut og de korte skrittene over til kårstua. Han bar han opp på loftet og la han i sin egen seng. Den hadde enda lunk etter at han var blitt vekket for kort tid siden. Lille Andreas krøp godt sammen under flere lag med tepper og pledd og sovnet med en gang igjen.

Vel inne i hovedhuset igjen nølte Persson før han tok fatt på trappene opp til loftet. I den lange gangen utenfor sovekammersene var det tent lys langs veggene, men de blafret faretruende i trekken på det gamle loftet. Han tenkte at han måtte banke på og forhøre seg om Bergljot behøvde hjelp med noe, men før han kom så langt gikk døra til fruens rom opp og ut kom innejenta med et vaskefat under armen. Hun var blek, men likevel svett i ansiktet og hun bråstppet da hun så Persson.

Hun lukket døren raskt bak seg, men han kunne fremdelses høre den hivende og tunge pusten til fruen gjennom døren. –“Jeg blir i kammerset nederst mot veien mens jeg venter på doktoren”, sa han lavt til henne. –“Bare kom å hent meg hvis...” Stemmen hans bar ikke helt og plutselig skar et nytt skrik gjennom lufta fra sovekammerset. Jenta fikk fart på seg, men nikket til Persson som tegn på at hun hadde forstått. I det han gikk nedover loftsgangen hørte han den myndige stemmen til Bergljot, som ropte ut raske beskjeder til innejenta.

Det tok heldigvis ikke lang tid før Hagengutten kom tilbake med doktoren i vogna. Persson sprang ned og åpnet døra til hovedinngangen. Han tok i mot doktoren der og hold godt i døra slik at vinden ikke skulle slite den av hengslene. Doktoren var en høy og tynn man og han tviholdt på den store vesken sin til han var innenfor. Han nikket til Persson. Han satte så kursen rett opp på loftet uten noen form for videverdigheter og Persson spurte Hagengutten etter presten. Han fikk til svar at han var på tur for egen vogn, men at det kunne drøye en stund før han var der.

I ventetiden som fulgte tok Persson flere turer innom kårstua for å se etter guttungen, men han sov rolig der inne. Lydene fra uværet utenfor stengte heldigvis ute andre lyder som vanligvis ville kunne høres siden de to bygningene sto så tett. Persson ble gående mellom kårstua og hovedhuset. Smått var han innom i kjøkkenet og smått satt han oppe på vestkammerset og led seg gjennom skrikene fra den andre siden av loftet. På kammersveggen hang et stort bilde av Jesus som den gode hyrde, med et lam på armen og flere rundt føttene sine. Han tenkte på livet og døden, og på sin egen familie hjemme i Sveirge som han hadde reist fra for lenge siden. Men han var ikke noe religiøs mann og nøyde seg med å se på bilde av frelseren mens han ønsket intenst at fruens lidelser snart skulle være over. Han satt fremoverbøyd på en pinnestol og flyttet lua mellom hendene sine. Innimellom så han opp på bildet på veggen.

Ikke så lenge etter at han hadde tenkt disse tankene, ble det plutselig helt stille på loftet. Ikke bare stille fra de pågående skrikene og de skarpe stemmene til Bergljot og doktoren. Men det var som om vinden på sekundet hadde stilnet utenfor huset og i det han reiste seg fra stolen fikk han en grusom visshet.

Han gikk med tunge skritt ut døren fra vestkammerset og nedover loftsgangen. Lysene som var tent langs veggene brente med en sterk og sikker flamme nå og lyste opp hele loftsgangen. Gjennom det lille hjørnevinduet nederst i gangen så han at det første morgenlyset hadde kommet utenfor. Det lå en ro over hele huset, ja over han selv også. Det var en fredfull ro som harmonerte med det første lyset fra en ny dag. Persson ble sikrer i skrittene nedover gangen, der han gikk med lua i hånden.

Plutselig gikk døra til fruens kammers opp og innejenta kom omtrent ramlende ut gjennom den. Samtidig hørte han at Bergljots stemme hevet seg fra bestemt og gikk over til høye, sinte rop. Døra til kammerset gikk opp igjen og Bergljot kom ut på samme viset som innejenta, men denne gangen med håndmakt fra doktorens side og under høylytte protester. Innejenta sto et stykke lenger ned i gangen og presset ryggen inn mot veggen, mens hun stirret panisk fra Bergljot og til kammersdøra som doktoren smalt igjen og behørig låste bak seg, med både nøkkel og slå.

Persson skjønte ingenting av det som foregikk og som om ikke det var nok, hørte de nå tunge og bestemte skritt i loftstrappa. Opp kom presten Orø trampende og kom nedover gangen i raskt tempo mens han fomlet med knappene på jakken sin. Han var en liten og ganske tett mann og han pustet litt tungt etter loftstrappa. Men han utstrålte en myndighet og kraft i form av sitt embete som gjorde at han virket høyere enn det han var. Han så fra den ene til den andre og prøvde å få kontakt med Bergljot. –“Ja?”, sa han med høy stemme. –“Hva foregår så her?”

Bergljot sto å banket og slo på kammersdøra og ropte rasende til doktoren at han måtte slippe henne inn. Innejenta begynte til å gråte lydløst der hun fremdeles sto presset inn mot veggen i gangen og i det presten tok et skritt mot henne, gjorde hun et forsøk på å neie. Det ble ikke vellykket og presten bestemte seg raskt for å ikke kaste bort tid med å snakke til henne.

Han så mot Persson for å spørre han, men da Bergljot fikk øye på presten stoppet hun brått opp bankingen på døra og så beskjemmet ned i gulvet. Presten så fra henne og til Persson før han tok et solid tak i håndtaket på døra og forsøkte å rive den opp i en eneste bestemt bevegelse. Men han ble stående uten at døren rikket seg og satte indignert i et tordenskrall av et utbrudd: -“Hva i Himmelens navn er det som foregår her?” Persson ønsket at han kunne svare, men han bare så mot Bergljot, for han ante det ikke selv engang. Hun strøk det blodige forkleet sitt til øynene og så ned i gulvet igjen. –“Men så svar da kvinnemenneske”, brølte presten og Bergljot nikket mens hun forsøkte å ta seg sammen. –“Det er frua”, hikstet hun frem, med skjelvende stemme. –“Hun klarte det ikke”. Bergljot ristet fortvilet på hodet. Hun stoppet opp og så på presten. –“Hun avled, er det det du forsøker å fortelle meg?”, spurte presten skarpt. –“Ja, det stemmer”, sa Bergljot. Hun nikket og var igjen oppe med forkleet til øynene.

Presten nikket med hodet flere ganger etter hverandre, men satte så øynene i Bergljot igjen. –“Kan du fortelle meg hvorfor du står å banker på den dødes dør på denne måten da?” Prestens stemme var litt roligere nå, men han la skarpt til: “Og hvorfor er døren låst?” Bergljot klarte ikke å få den trinne kroppen sin til å stå i ro, men flyttet vekten fra en fot til den andre. –“Det er doktoren”, hikstet hun. –“Han mener at....” Stemmen hennes sviktet. –“Han mener hva da?”, spurte presten med myndig stemme og hendene i siden. –“Han mener at barnet lever og at...” Bergljots stemme sviktet på nytt,men nå hadde presten lagt to og to sammen og det gikk samtidig i all sin gru opp for Persson hva doktoren holdt på med der inne på kammerset.

Han stirret med store øyne mot den stengte kammersdøra. Bergljot hulket stille. Innejenta hadde glidd ned i sittende stilling på gulvet lengre ned i gangen. Hun holdt hendene hardt rundt knærne og gjemte hodet i fanget sitt. Nå var det presten Orø som tok til å dundre på den stengte kammersdøra med knyttnevene. Han banket mye hardere en Bergljot hadde gjort og han rev og slet med slik kraft i håndtaket at Persson var redd det ville bli slitt av. Han skrek med ilter stemme til doktoren innenfor: -“Åpne denne døren i Guds navn mann”. Han ventet et øyeblikk på en reaksjon der inne fra, men det var helt stille. –“Jeg vet hva du er i ferd med å ta deg til og jeg befaler deg å gi det opp”. Presten lyttet igjen etter svar, men heller ikke denne gangen fikk han svar fra doktoren.

Han tok til å banke å slå på kammersdøra igjen med all sin kraft. Etter en stund tok han en pause og lyttet og plutselig skar et tynt lite skrik gjennom luften. Presten Orø stoppet med den kraftige knyttneven sin hevet og klar til å slå på døra igjen. Bergljot hikstet til og innejenta løftet hodet opp fra stakken sin.

Gjennom vinduet i hjørnet så Persson at det var blitt lysere ute og at det så ut til å bli en klar høstdag. Slåen på døren til kammerset ble slått fra og nøkkelen vridd om. Døren åpnet seg såvidt på klem og doktoren stakk hodet ut. Han så på presten med et innbitt blikk og nikket til Bergljot. Hun kom sakte og nølende mot døra. Doktoren smilte skjevt til henne og rakte henne en innpakket liten bylt i armene. –“Han behøver melk”, sa doktoren med sliten stemme. Bergljot nikket som tegn på at hun hadde forstått og tok et skritt tilbake, med den lille i armene sine. –“Og jeg behøver arbeidsro”, sa doktoren med ergelig stemme og satte øynene i presten, før han smalt døren igjen og låste etter seg.

Da Persson kom ut på bislagstrappen etter å ha fulgt Bergljot og den lille ned til kjøkkenet, hadde dagen grydd. I øst sto solen opp og kastet sine første stråler på Mjå Gård. Persson lente seg mot den hvitmalte uteveggen og så nedover mot hovedveien opp til den store gården. I dag, eller en dag senere, kom husbonden selv til å komme kjørende opp denne veien og da visste Persson at det var hans lodd å ta i mot han. Med den aller verste nyheten han kunne fått, men også med en bitteliten stråle av håp som den nyfødte gutten brakte med seg.

Senere skulle det vise seg at det lille streifet av håp som Persson overrakte husbonden en høstdag midt i september da han endelig kom hjem til gårds, gradvis slukket mer og mer ut. Ikke i form av livsgnisten, for den beholdt gutten og han tok til seg mat slik han skulle. Men husbondens sorg over at fruen var gått bort og det at gutten forble morløs, gjorde at sinnet hans ikke ble helt som hos andre barn.

Han vokste opp til å bli et mer og mer særegent barn, til stor forskjell fra den folkelige og utadvente broren Andreas. Ulike av utseende var de også. Der Andreas var lys og hadde et vinnende smil, var denne gutten mørkere i hår og hud og hadde et blikk som alltid vek unna øynene hos dem han traff.

Denne morgenen da de første solstrålene traff gården, hadde Persson følt en nesten religiøs fornemmelse og en enorm takknemlighet. Mest av alt til doktoren for at han hadde berget livet til den lille gutten og trosset prestens haglende trusler og skjellsord. Men etter som gutten begynte å vokse seg inn i ungdomsårene hadde han flere ganger tvilt på om dette var en riktig avgjørelse og på om det var noe naturstridig i det som hadde skjedd på fruens sovekammers den natten.

Han visste at innejenta hadde brent sengetøy og klær på baksiden av eldhuset dagen etterpå, mens tårene rant nedover kinnet hennes. Hun hadde stirret inn i flammene med et stivt og fortyrret blikk. Gutten, som senere ble døpt Johan, hadde de måttet reise over til byen for å få i vievann. Presten Orø, som fremdeles var rasende, nektet å ta i mot barnet i den store korskirken på haugen. Han hadde spyttet etter vognen da husbonden dro fra prestegården med uforrettet sak. –“Filii Mortuæ”, ropte han etter følget og Bergljot som satt i vognen med den lille gutten i fanget, trykket han godt inntil seg. Hun kunne ikke latin, men skjønte likevel godt betydningen av det presten sa. De dødes barn.

Andreas

Andreas satt ukomfortabelt ytterst på stolen og så seg rundt i prestens store og innholdsrike kontor. Hans kommende svigerfar var en belest mann og det var slett ikke bare religiøse skrifter som fylte bokhyllene der inne i det godt opplyste rommet. Her fantes bøker om anatomi og om medisinske formularer, så vel som nydelige illustrerte bøker om europeisk botanikk. En av disse lå oppslått på det tunge skrivebordet som Andreas satt foran og han kikket på en nydelig blomst med hvite små klokker. Campanula isophylla, Betlehemsklokken. På motsatt side av den dyktige illustrasjonen sto en liten tekst med sirlige trykte bokstaver. Andreas satt for langt unna til å kunne lese den, men han regnet med den fortalte litt om hvor blomsten vokste og hvilken art den tilhørte.

Presten selv sto litt lengre bort i rommet og holdt en stor oppslått bok hvilende på den ene armen. De små brillene som han brukte når han leste var glidd helt ned på den kraftige nesen hans og han knep øynene sammen og myste mot teksten. Han flyttet smått vekten fra den ene foten til den andre og lot ikke til å ense at Andreas i det hele tatt var tilstede.

Andreas følte seg ille til mote med tanken på at han var der i samme ærend som så mange ganger tidligere. Han hadde mest lyst til å liste seg ut uten at den tankefulle presten hørte han. Følelsen av klam beklemthet avlet frem tanker om at han kanskje bare var en dum bondegutt som satt her med forhåpninger om å få gifte seg med prestedatteren. Kanskje var han ikke den eneste som hadde bedt om å få henne? Kanskje følte de to seg ikke lengre bundet av løfter og avtaler som var kommet i stand for mange år siden? Han så på presten som så ut til å balansere vekten av år med tung utdannelse i boken som han med letthet holdt i venstre hånd. Den høyre pekefingeren fulgte teksten og av og til nikket han bekreftede med seg selv, etterfulgt av et lite -Jaja.

Selv hadde Andreas likt seg på skolen, men han var tydelig klar over odelsplikten sin og faren hadde lært han alt han behøvde å vite om tall og regnskaper. I hverdagslivet på gården lærte han mangt hver dag som han nok ikke hadde kunnet lese seg til i en bok. Tanken på gården og livet der fikk han til å føle seg bedre, men nå var han i ferd med å miste tålmodigheten med presten, som fremdeles ikke så ut til å ense at han var
der. Det var tredje gang Andreas hadde lagt turen til prestegården for å forhøre seg om hvorfor forlovelsen med den vakre Ingerid dro ut i langdrag.

Bryllupet hadde vært planlagt å stå denne vakre sommeren som sto for døren, men igjen hadde Ingerid utsatt det hele med å reise for å besøke morens familie i Danmark. Hun hadde lagt av gårde med en gang april var ute og det uten så mye som farvel eller på gjensyn. Andreas var klar over at hun fant vinteren her nord både mørk og kald. Og ikke minst lang. Men han var frustrert ved tanken på å vente et helt år på å få bringe en
kone hjem til gården.

Endelig kikket presten opp fra boken og kremtet mens han kikket spørrende på Andreas. –«Nå, min gode mann, hva kan jeg hjelpe herren på Mjå med i kveld?» Tonen var vennlig nok, men Andreas ante en snev av irritasjon i den. Han strøk den lyse luggen sin bort fra øynene og så på presten som nå sto rett foran han, avventende og med hendene bak på ryggen. –«Når kan jeg vente Ingerid hjem igjen?», spurte Andreas, mens han lette på prestens ansikt etter svar før denne i det hele tatt fikk åpnet munnen for å svare.

Senere, da Andreas var på tur opp den lange bakken mot gården, tenkte han at ingenting av det presten hadde svart var nytt for han. Som en innlært preken fortalte presten om den sarte datterens motvilje mot kulden og det manglende lyset. Og om tungsinnet som fulgte dette. Og om varmen og omtanken hun bar for sin mormor, den ærverdige Asta Vikemark, som ventet så tålmodig på besøk der nede i Danmark. Andreas hadde hørt alt dette før. Det endte vanligvis med at presten forsikret han om at bryllupet skulle stå neste sommer. Men denne gangen var det annerledes. Han var blitt forsikret om at det skulle bli bryllup før august måned var ute. Han følte seg lett til sinns og det var med raske skritt han gikk mot bislaget for å se om Bergliot hadde kveldsmat til han.

Morfar & Markus 2

Morfar var mer fornøyd med Markus for hver en dag han hadde han i arbeid og skulle etter hvert komme til å takke alle skapninger som hadde vært med på å få han til gårds. Blid og omgjengelig var han mot alle han møtte og aldri hørte de han nevne et vondt ord om noen. Nei ikke engang et ukvemsord slapp gjennom munnen hans, uansett hva han støtte på av ulik motstand.

Markus skjøttet jobben sin og vel så det og så ikke ut til å trenge mye av hverken hvile eller søvn. Han tok seg av dyra med vante hender og han kunne håndtere både hammer, sag og sågar ambolt og ste. Godt likt var han som sagt og folk gjorde seg alle slags ærender for å få komme innom til gårds og hilse på unggutten som Morfar hadde tatt i hyre.

På gården jobbet også Persa, som var godt oppi årene og opprinnelig fra Sverige. Han var en traus kar som ikke snakket i utrengsmål og om det var for å ikke skille seg ut med språket sitt eller for noe annet, det visste ikke Morfar. Men en tidlig morgen med den første kafferasten da Markus og Persa hadde gått litt i skjul for vinden og satt seg bak en stor stein, kom Morfar over dem og praten gikk ivrig de begge imellom. Persa la ut på sitt avslepne svensk om datteren Birgit som bodde hjemme på gården hos han etter at hun hadde blitt enke med en liten gutt å ta vare på.

Morfar var overrasket, for over de siste årene hadde han aldri hørt Persa nevne gutten til Birgit. Gutten hadde forsvunnet på forsommeren for mange år siden og var blitt borte i flere dager. Han var da i begynnelsen av skolealder og familien hadde lett fortvilt sammen med resten av bygda, både dag og natt. På den tredje dagen da foreldrene regnet alt håp for å være ute, dukket han plutselig opp på gårdsplassen og kunne ikke gjøre rede for hvor han hadde vært. Han var uskadd og hel i klærne og påsto at han hadde blitt fulgt tilbake til gården av en vakker dame.

Til tross for både spørsmål og skjenn fikk ingen et fornuftig svar ut av gutten på om hvor han hadde holdt til og da faren døde den samme sommeren, sluttet gutten å snakke i det hele og store. Han var nå blitt en halvvoksen kar og hadde ikke deltatt i noe form for undervisning siden. Etter det Morfar visste så gjorde han heller ikke gjorde mye nytte av seg hjemme på gården. Og ikke hadde han hørt Persa så mye som nevne gutten, eller datteren for den saks skyld på aldri så lenge.

Morfar ville ikke bryte inn i samtalen og satte seg stille ned ved siden av Markus og Persa. Persa uttrykte i fortvilelse at han ikke ante hva det skulle bli av gutten når han nå var i ferd med å bli en voksen mann, men skyndte seg å legge til at gutten slett ikke var dum. Nei, på ingen måte. Han leste som en prest selv om han ikke hadde vært på skolen siden han var liten og han kunne peke og uttrykke hva han ville uten problemer for Persa og Birgit, selv om han ikke brukte stemmen sin.

Markus hadde hørt på Persas bekymringer en stund og kikket smått bortover mot sjøen og holdt liksom øye med toppene som var begynt å gå hvite der ute med den økende vinden. Han krøp enda litt mer sammen i le mot den store steinen og så på Persa og smilte til han. –«Det kommer godt med at han kan lese siden han gjerne vil bli dyrlege», sa Markus med lett og varm stemme. Persa satte øynene i Markus og rynket pannen i et forsøk på finne ut om han oppfattet det som ble sagt riktig. Drev den økende vinden narr med ørnene hans nå eller hadde han hørt feil av det Markus sa?

Men nå kremtet Morfar og klarte ikke å la vær å blande seg inn i samtalen. –«Har du møtt gutten Markus?», spurte han. «Og likeså, sier du at du har snakket med han?» spurte Morfar igjen med alvorlig stemme og så spørrende på de begge to der de satt. Persa holdt de krokete hendene sine hardt rundt kaffekoppen og han ristet på hodet og så like spørrende ut som Morfar.

Markus nikket og smilte. –«Flere ganger», sa han med rolig stemme. «Det er en flott gutt du har i huset Persa», sa Markus med den sedvanlige vennlige tonen sin og smilte bredt mens han nikket i retning av Persas gårdstun. «Han har et godt lag med dyrene og skoleflink er han også», fortsatte Markus. –«Jeg snakket med han så sent som i går kveld og han sier han gjerne vil dra inn til byen om et par år og gå i lære».

Ute på havet økte vinden på og tok til å dra seg oppover landsiden også. Persa satt som frosset med kaffekoppen sin og lot ikke til å bli plaget av at både kar og kjeler holdt på å velte rundt han. Det suste i trekronene og borte på gården hørte de ei tung dør som sto og slo i kastene. Markus og Morfar begynte å pakke sammen maten og Morfar tok seg igjen i å se på Markus i sidesynet og undre seg over hva slags kar det var han hadde fått til gårds.

Andøya

https://www.andoy-historielag.org/?p=2695

HISTORIER

ANDØYA – AV RENATHE LAURITZEN BERG

8. DESEMBER, 2015 KOLBJØRN BLIX LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

ANDØYA

Det ble sagt om Andøya at den engang hadde vært alveland og at den tilhørte hittfolket. Den var bare synlig fra tid til annen og var derfor heller ikke merket på noe kart over området. Helt til den en dag ble stålsatt mens den var over havflaten og ble liggende som boplass for menneskene. Men visst var det spor etter de blåkledde der, etter det fruktbare landet de en gang hadde eid og som de nok hadde sårt for å miste.

Over Kvalnesmyrene lå det ofte en rå og tett tåke og i den danset hittfolket med glidende og sørgmodige bevegelser. De sukket høylydt over det tapte landet sitt, slik at det hørtes helt frem til folk.

Den store øya med de kritthvite strendene som smøg seg inn under bratte fjell var noe av det vakreste alveland en kunne tenkes. På store deler av øya lå langstrakt og fuktig myrland, men innenfor strendene bugnet vide kornåkre og utenfor kokte havet av fisk.

Det måtte ha falt de blåkledde tungt for hjertet å miste denne store øya til menneskene. Det skulle vise seg tyngre for de som bosatte seg der å dyrke mark og holde gårdsdrift enn det hadde vært for hittfolket. Heller ikke fiskelykken sto menneskene bi på samme måte som i alvelandet.

Her måtte det slites for føden, med enkelte år der fisket slo helt feil. Båtene måtte dras på land i ulendte tilkomstleier og i sleipe rullesteinsfjærer. Utenfor øya kunne havstrømmene være sterke og mang en gang drive båtene bort fra land under innseilingen.

Og det hendte seg nok at en sliten kar, på tur opp fra fjæra på den mørkeste vintertiden, så noe som han ikke helt fikk til å stemme i sidesynet. Eller at ei kone med en stor barneflokk som krevde henne døgnet på tamp, hørte lyder som ikke kunne være menneskelige når hun var på tur ut i fjøset i blodotta. Men det ble aldri undersøkt eller snakket noe særlig om. Folk hadde nok med selvberging og med å komme seg gjennom den tunge mørketida.

Lite visste de om at alvelandet Andøya drev i en evig sommersol da det ble eid av hittfolket og at vinter og mørketid ikke eksisterte. De blåkledde spøkte og lo mens de arbeidet i grønne enger og de gikk til bugnende bord i midnattsola, med alt de kunne ønske seg av mat og drikke. Utenfor øya lå den røde sola og speilte seg i havet og lyden av matfugl som fanget fisk gav dem visshet om at de aldri trengte å bekymre seg for morgendagen.

2015, Renathe Lauritzen Berg