Presten får et oppdrag

Det fløt frem mot våren opp et lik i fjæra som var så langt inn i forråtnelsens siste stadium at det ikke lot seg gjøre å fastslå om det var en mann eller en kvinne. Eimen la seg over området rundt og det ble sagt at dyrene på båsen i nærheten vred seg i ubehag når vinden sto innover land.

Presten ble tilkalt fra fastlandet for å bistå med et slags famlende forsøk på identifisering og for få stakkaren i kristen jord. Han sto bredbent fremst i båten og han var ikke så ulik vårherre selv der han tronet i stavnen med kappen godt om seg og hår og skjegg flagrende rundt ansiktet i den kraftige vinden.

I vika der de tok opp båten drev havet inn slik kraft at det dannet seg små dammer med skum mellom steinene. De måtte gå et stykke bortover fjæra før de kom til stien som førte opp mot den forblåste kirkegården. Kirkegården var lagt slik at det var bare fjærsteinene som skilte den fra havet og på dager med flo hendte det at bølgene slo innover deler at det lave steingjerdet som omkranset den.

På turen opp fra fjæra så de konturene av både steinstøtter og jernkors som var skjeve og skakke av å stå i den sterke vinden uten noe form for skjerming. Det var gjort forsøk på å plante trær langs muren, men de hadde en tendens til å legge seg over for vinden slik både stein og metall måtte gjøre i det værharde klimaet.

Presten hadde kirketjeneren sin Svein Jonassen med seg og han slepte og bar på alt utstyret de hadde fraktet med seg fra fastlandet. Den lille mannen snublet seg fremover med både legekoffert, kikkertutstyr og diverse vesker med tungt innhold som presten mente de burde ha med seg på turen. Presten selv gjorde ikke mine til å hjelpe, men ledet i stedet vei oppover stien fra fjæra.

På veien opp til kirkegården møtte de noen kvinner i lange skjørt. De så seg nødt til å løfte på dem på de smaleste partiene av stien. De mørke skjørtene var allerede inntrukket i vann og vadmelstoffet strakk seg da ut slik at de nesten snublet i det.

Presten var ikke bekymret for at Svein Jonassen skulle kikke under skjørtene til damene. Til det var han alt for opptatt med å håndtere bagasjen som han til stadighet sjonglerte mellom skuldrene og begge hendene i et forsøk på selv å holde seg oppreist. I tillegg flyttet Jonassen generelt vekten sin alt for ofte fra en fot til en annen, han trippet litt i ganglaget og stemmen hans var flere toner for lys for en mann. Nei, det var som sagt presten ikke bekymret for. Og for sin egen del hadde presten nådd en alder der han ikke lenger ble noe særlig fasinert av en og annen blek ankel som dukket frem under kjolestoffet.

Men bak Jonassen kom båtkaren som hadde fraktet dem hit fra fastlandet og presten satte strengt øynene i han idet kvinnene skulle passere dem.

 Liket var lagt i et lite og mørkt båthus på utsiden av kirkegårdsmurene. Presten tok tak i døren til båthuset som den første i følget og lukten som møtte han var så intens at han først rygget bakover. Men i studietiden sin hadde han flere ganger deltatt i ulike medisinske forelesninger og han tok et par skritt tilbake og pustet dypt inn før han gikk mot døren på nytt.

Båtkaren ble stående et stykke unna og var i det hele og store usikker på om han ville ha noe mer med dette oppdraget å gjøre eller om han skulle traske stille og rolig ned mot fjæra igjen.

Jonassen visste godt at det valget hadde ikke han, men benyttet sjansen til å få satt fra seg noe av bagasjen som han hadde slept med seg opp fra fjæra. Som kirketjener inngikk det i jobben hans å holde orden på prestens mange og utførlige notater i forbindelse med oppdraget. Det falt også på han å sitte med disse notatene ut i de små timer der dagslyset for lengst var forsvunnet. Han visste også av erfaring at det var best å ikke utsette det til dagen etterpå fordi da kunne arbeidsmengden plutselig være doblet og da kunne det bli rot i de mange tankene og ideene som presten ville ha tegnet ned.

Nei Jonassen visste godt at resten av denne dagen kom til å bli tilbrakt her i båthuset og han hadde allerede funnet frem store tørklær til seg selv, til presten og til båtkaren som han på forhånd hadde satt inn med metholatum salve. Og med en såpass langtrukket dag som det de nå hadde foran seg så håpet Jonassen ved gud at det fantes kaffe her på øya.

Og om båtkaren hadde håpet at han ikke skulle delta i arbeidet, så hadde presten andre planer. Presten satte han ned på en stein et stykke fra båthuset og spurte strengt om han hadde sett et dødt menneske før. Båtkaren nikket at jo, det hadde han selvfølgelig. Han hadde fulgt slekters gang på gården der han var født og oppvokst, han som alle andre.

«Har du noen gang sett en død kropp som ikke har vært jordfestet?» spurte presten igjen. Båtkaren tenkte seg om og så litt til siden mens han gjorde det. Nei, han hadde i grunnen ikke det og han gav svaret sitt til presten. 

«Du forstår av lukten at det er kroppen som forråtner når den ikke har fått kommet i jorden?» spurte presten så. Ja, det nikket båtkaren til. Såpass hadde han skjønt. Han hadde vært borti kjøtt som hadde blitt skjemt tidligere, men det var ingenting i forhold til den lukten som nå lå som en stygg og ekkel tåke rundt de ellers fredfulle omgivelsene.

Båtkaren så bort på Jonassen som hadde festet det store tørkleet rundt ansiktet sitt med sirlige bånd og som nå var ikledd et stort forkle. Han så veldig komisk ut og båtkaren kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet mitt i all elendigheten.

Men den spinkle og tynne kroppen sin så Jonassen ut som ei kokekjerring som var i ferd med å ta fatt på slaktetida på kjøkkenet.

 

Kirketjener Jonassen

I sakristiet var det varmt og Kirketjener Svein Jonassen strøk bort svette fra ansiktet og glattet det vannkjemmede håret sitt bakover. Han hentet ned talglys fra de store glass skapene bak døren. Talgen var varm og i ferd med å mykne, slik at lysene holdt på å gli ut av hendene på han. Han presset dem innstinktivt inn mot brystet, men innså for sent at det kom til å sette seg talg på den sorte dressen hans. Presten Orø kom akkurat da inn døren og Jonassen rakk ikke å flytte seg, slik at dørklinken traff han midt i ryggen. Det slo et øyeblikk luften ut av han og gjorde at han derfor mistet talglysene i gulvet. Presten kommenterte det ikke med et ord, men det skarpe blikket under lett hevede øyenbryn sa alt om hva han syns om kirketjenerens klossethet.

     Jonassen plukket lysene forsiktig opp fra gulvet, bevegelsene hans var lette og ledige. Men de varme lysene hadde fått for store skader og beskjemmet la han dem i en kurv ved siden av skrivebordet. Han unngikk prestens blikk og snudde seg mot skapene igjen for å hente ut nye lys. Presten kremtet og nikket mot kirketjenerens bryst og flekken fra de varme talglysene han hadde klemt mot seg. -Ja, selvfølgelig herr Sogneprest. Jonassen så seg rundt etter vann og en klut slik at han kunne få tørket av dressen. Uten å tenke seg om tok han et skritt mot sølvkaraffelen som sto på et lite bord under vinduet. Da spratt Presten Orø opp fra stolen sin og la begge håndflatene på skrivebordet foran seg. -Men i Himmelens navn Jonassen, du har vel ikke tenkt å vaske deg i vievannet? Stemmen til presten var ikke spesielt høy, men den oste av indigasjon på vegne av det Hellige vannet. -Nei, selvfølgelig ikke Herr Sogneprest, mumlet Jonassen med blikket ned i gulvet og snudde brått med sikte mot døra ut til kirkerommet.

     Presten satte seg ned i stolen igjen og så etter Jonassen der han trippet ut døren. Han satt med rynket panne en stund etter at kirketjeneren hadde forlatt sakristiet. Han funderte med seg selv på at det muligens slett ikke var sunt at Jonassen fremdeles gikk rundt ugift, nå da han var langt over fylte førti. Han bestemte seg for at han ville ta tak i situasjonen med en gang han fikk en passende anledning.

 

Lyder Orø var oppe mens det fremdeles var natt for å gjøre seg klar til gudstjenesten denne søndagen. Han hentet seg litt morgenmat fra spiskammerset og brakte den med seg inn på kontoret sitt. Han åt raskt i seg det han hadde på fatet og ble deretter gående å tråkke rundt på gulvet der inne, mens han smått glattet det lange grå håret sitt bakover den blanke issen. Han hadde gått med på å la den svenske predikanten tale i kirken i dag, men han ville at det skulle være klart for alle og enhver hvem som var den egentlige stemmen til Gud her i utøyene. Herr Hope hadde anbefalt denne mannen i de mest rosende ordelag og beskrev han som en frisk svensk pust inn i predikantmiljøet som blomstret lengre oppe i nord. De kalte han sølvstrupen fra Pajala, han sang vistnok like vakkert som han talte. Han hadde bred erfaring og var viden kjent både nord i Sverige og Finland.

  

Siden det var femte søndag i treenighetstiden valgte han å fokusere på Ordspråkene. Og det var et kapittel der som han ville vie tid i prekenen og det var direkte rettet mot en mann han hadde i søkelyset og som han mistenkte for å ligge i annen manns seng. I kapittel 7 snakket Salomon om annen manns kvinne og han håpet dette ville bli en vekker for mannen, som var respektert i bygda, men som kom til å ende med banesår om dette fikk fortsette. Han jobbet med prekenen sin helt til lydene fra det første fjøsstellet hørtes og han håpet å kunne nå sitt publikum denne søndagen, slik at sølvstrupen fra Pajala kunne komme til hans storslåtte kirke og se at det slett ikke var behov for store ord og vakker sang her. Det fantes i rikt monn allerede.

 

Kirken lå på en høyde over prestegården og bakken opp dit var bratt. Presten Orø stanset da han var nesten oppe og så utover bygda. Det var en strålende sommermorgen og han så ikke bort fra at den store kirken kom til å være fullsatt og vel så det under dagens gudstjeneste. Herfra kunne han se utover hele sognet og i vest så han slake grønne jorder under de bratte fjellene og det gjenspeilte det harde arbeidet som bøndene heromkring la ned.  Mot øst var landet sprukket opp i små fjorder og sund og utenfor lå holmer og skjær strødd som glassperler i det klare blå havet.Der ble fisk av alle slag dratt på land, til alle årstider og ble derfra mat på bordet i fiskernes små stuer. Jo, livet var godt her i utøyene og han angret ikke på at han hadde tatt i mot dette kallet, selv om tvilen hadde ridd han til å begynne med.

 

Han hadde vært bekymret for datterens dannelse her blandt arbeidsfolk og hedninger, men det stakkars morløse barnet hadde funnet seg godt til rette. Han underviste henne selv hjemme på prestegården. Det var hans selvsagte plikt som hennes far og prest, hun skulle slippe å sitte blandt fiskerbarna i sine fattigslige ullkofter . Han var glad han hadde spart henne for det. For i dag var hun en vakker ung dame som holdt hodet høyt hevet når hun gikk opp midtgangen på søndagene og hun verdiget ikke de jevngamle ungdommene så mye som et blikk når hun passerte dem. Oppe fra alteret kunne han se at de fulgte henne med øynene alle som en, men hun satte seg på den fremste benken og hun snudde seg aldri for å glane bakover i benkradene. Ryggen var rak under hele Gudstjenesten og når klokkene ringte ut tok Lyder Orø henne i hånden og sammen gikk de ut i våpenhuset for å hilse menigheten, ettersom de forlot kirken.

 

Han tok fatt på det siste stykket av bakken og gav seg igjen til å ønske at kirken fremdeles hadde ligget nede ved prestegården, slik den hadde gjort det i gammel tid. Han visste at plasseringen av den nye kirken var omdiskutert, fordi den lå på en gammel hedensk blothaug fra vikingetiden. Langt fra alle hadde syntes det var riktig å legge et vigslet hus der oppe, mens andre mente at nettopp det ville dempe de onde og ukristelige kreftene som enda fantes der. Diskusjonene hadde rast både før og under byggingen av den store korskirken.

     Arbeidet med å sette den opp tok to lange år og både byggherre og arbeidere mente seg forfulgt av uhell under arbeidet. Flere gode arbeidsmenn var blitt skadet og en hadde omkommet da han falt ned under takarbeidet. Folkesnakket ville ha det til at det var hedningenes guder som protesterte mot at et vigslet bygg skulle opp på selve hovedalteret deres. Andre igjen mente å ha sett Colban, en av prestene i den gamle kirken, gå rundt der oppe med en lykt i hånden.

     Den gamle kirken ble truffet av lynet og brant ned mens Colban var prest og han hadde deltatt fremst i slukningsarbeidet med raseri og overmot. Det var like før han ikke selv ble flammenes rov og folk hadde måttet revet han med seg med makt fra den brennende kirken, mens han øste eder og galle opp mot Gud og himmelen over dem. Derfor mente folk at "han Colban", som døde våren etter brannen under helt andre omstendigheter, ikke likte plasseringen av den nye kirken. Dermed vandret han hvileløst omkring på natterstid der oppe og skremte livet av skikkelige folk.

 

Presten smilte med seg selv mens han låste seg inn i sakristiet. Tullprat og overtro alt sammen. Ikke trodde han at Presten Colban var noe annet enn fornøyd der oppe ved herrens føtter og ikke brydde han seg det døyt om hedenske guder og denslags fantasier.

     Vel inne i sakristiet leste hans enda en gang gjennom prekenen sin og nikket fornøyd mens han gikk ut for å møte kirketjeneren Hans Jonassen, som trofast gikk rundt og la ut salmebøker på benkene.  Hans var en mann av få ord, men som skjøttet arbeidet sitt upåklagelig og alltid var velkledd og tiltalende. Han var en slank mann med lette fottrinn og han for rundt i kirkebygget for å sjekke at alt var i orden før de første kirkegjengerne kom. Under selve gudstjenesten gikk han lydløst rundt blant menigheten og nappet i folk som sov eller hysjet på dem som ikke hadde vett nok til å tie under prekenen. Han var smidig og lett på foten, og best som han var nede i midtgangen var han oppe på galleriet og fulgte med derfra. Han gled som en skygge rundt i kirken etter mørkets frembrudd og syslet med forefallende arbeide der inne, selv etter midnattstimen. Men aldri hadde han nevnt noe om presten Colban. Nei, Lyder Orø var sikker på at hverken han selv eller Hans Jonassen hadde sett noe til hverken hedenske guder eller gamle prester her oppe.

 

-"Riktig god morgen til deg Hans", hilste presten da han kom inn i kirkerommet. -"Takk i lige måte Sogneprest", hilste Hans tilbake. Stemmen til kirketjeneren var lys og morgenblid. -"Jeg tenker at det blir rett mange som kommer til å samles om Ordet her i dag", sa presten fornøyd. -"Ja, jeg tror det kan bli trangt om plassen i dag", svarte Hans og nikket enig. Presten slo ut hånden og pekte opp mot prekestolen. -"Jo, jeg tenker også at vi lar Herr Vangen fra Pajala få komme til ordet etter prekenen og dagens tekst". Han så spørrende på Hans, som igjen nikket. -"Ja, selvsagt", svarte Hans. -"Det er helt riktig avgjørelse Sogneprest". Hans rettet på slipset sitt og fingret med salmeboka han holdt i hånden. Han fortsatte å nikke og sa, mer til seg selv enn til presten, -"Helt riktig, det blir helt riktig". Han forsvant nedover midtgangen og Lyder Orø syns han trippet nervøst avgårde, men regnet med at det skyltes den store folkemengden som skulle komme og at han ville alt skulle være i stand til gudstjenesten.

Renathe Beate

You must select a collection to display.

-Tester

Helt ytterst på Fore, der veien sluttet og gikk over til en sti som ledet mot sanddynene, lå det en gård nede på fjærsiden. Der bodde en eldre mann som ble kalt Morfar og som hadde hatt gården i eie helt fra barnsbein av. De som gikk leia forbi på en godværsdag hadde godt utsyn til gården der den lå under fjellet og på en sommerdag kunne man godt se det frodige beitelandet som omkranset den. Gården hadde marker og beite som strakte seg vidt på begge sidene, og til med på oversiden og opp mot fjellet. Det var ingen tvil om at det var en stor gård der mye arbeid ble lagt ned, og Morfar drev den storslått. Han bygde til og med opp et herskapelig hus ved siden av, med store rom og vide stuer, som ingen i området hadde maken til.

Det sa seg selv at det krevde sin mann å drive en slik storgård og Morfar hadde mange i tjeneste på gården, langt flere enn på de fleste andre gårder på den størrelsen. Men til tross for at kallenavnet hans tilsa noe annet, så hadde Morfar ingen barn og var således heller hverken morfar aller farfar til noen. Han var heller aldri blitt gift, selv om han var både en godslig og snill mann som jobbet hardt og tok sin kristenplikt på alvor. Det var ubegripelig for de fleste at en sånn arbeidsom og omgjengelig kar ikke klarte å skaffe seg et kvinnfolk til gårds, men Morfar bare lo bort alle slike kommentarer med at han da slett ikke hadde tid til å styre med den slags, han som både drev gård og rodde grunnen utenfor.

Nå som han hadde nådd en alder der han faktisk var gammel nok til å være morfar og vel så det, ble imidlertid disse kommentarene sjeldnere og sjeldnere. Det eneste han var på jakt etter for tiden var gode arbeidsfolk til gården, for etter hvert som den vokste i størrelse og omfavn, vokste også oppgavene i takt. Og selv om Morfar ikke var avhengig av å ro fiske for å ha det han trengte til livets opphold, så likte han spesielt godt å dra på havet og han fant en egen fred i det arbeidet. Når det ble for mye å gjøre på gården, så han seg ikke tid til å fiske og da gikk han rundt og så med lengsel utover havet dagen på tamp.

Nettopp derfor hadde han blitt glad da en nabo av han fortalte at han hadde hørt nyss om en arbeidsom og sterk ung mann fra Vega som var på jakt etter tjeneste litt lenger nord. Han hadde de beste skussmål og var ikke redd for å ta i et tak, både sommer som vinter. Han skulle komme oppover en av de første dagene i mai og Morfar hadde bestemt seg for å sende bud til dampskipskaia om å gi mannen skyss direkte til Fore så fort som han satte fot på land.

Og det var nettopp en av de første dagene av mai at Morfar satt i solveggen for nons, sammen med gårdsfolket og nøt at dagene var blitt lange og at sola var begynt å varme det frosne landskapet, da vinteren hadde vært både lang og hard. De kunne se skyssen fra dampskipskaia lenge før den i det hele tatt nærmet seg gården, for veien ut mot Fore var lang og stort sett uten hellinger. I tillegg var landskapet rundt begynt å tørke opp i sola, slik at støvskyene sto rundt skyssen der den kom.

Morfar skulle huske denne dagen senere når han tenkte tilbake på den. Han skulle huske hvordan sola sto usedvanlig høyt til at det var tidlig i mai og at den stekte som på en sommerdag. Han skulle huske at vinden hadde løyet til å bli vindstille og han skulle huske at lyder både fra fugleliv og dyreliv var totalt fraværende. Himmelen over dem var intens blå og speilet havet rundt dem i den samme fargen. Og gresset var så grønt at han gjorde seg alvorlige tanker om at de var for sent ute med onna.

Og så kom Markus ut av vognen og løftet hånden i en smilende hilsen til alle som satt der i solveggen. Han var ikledd en skinnende hvit skjorte under vesten og det blonde håret falt mykt og bølgete rundt ansiktet hans. Han var høyreist og sikker i stegene ned mot gården og overalt hvor han passerte noen hilste han og smilte strålende og varmt mot dem. Han hadde en stor sekk som han bar over ryggen med den største letthet, og han holdt den stødig med den ene hånden mens han håndhilste varmt på en eldre kone han støtte på mens han gikk. Etter hvert kom han helt ned dit som Morfar og arbeidsfolkene satt, og etter som Morfar så at alle de som satt rundt han reiste seg, en etter en, fant han det best å gjøre det samme og gå fremmedkaren i møte.

Skjønt fremmedkar, slik føltes det ikke i det hele tatt, syntes Morfar. Han tok inn smilet og varmen i de lyseblå øynene, og de blonde lokkene som rammet inn det vakre ansiktet og tenkte at han med gud ikke hadde sett en kar som strålte sånn som denne karen før. Markus håndhilste med et fast grep og blikket hans syntes å se helt inn i det indre hos Morfar, og han grep seg i en tanke om at det var Vårherre selv som hadde sendt denne karen til gårds. Huden hans var glatt og uten en lyte og Morfar anslo at han knapt kunne ha passert tjue år, selv om han var kraftig og sterk og tydelig hadde tatt i et tak tidligere.

Arbeidsfolkene som sto rundt dem formelig presset seg frem for å få hilse på Markus og de unge jentene sto først i køen. Morfar ønsket velkommen til gårds og presenterte formannen sin og et par av de eldste karene. Markus svarte med varm og stødig stemme: -«Det er jeg som skal takke for at jeg får lov til å komme til gårds» Han så seg rundt mens han sa dette og hver og en av de som sto rundt så ut som om de følte at han snakket bare til dem. Et par av jentene neiet og til og med en av de mest snakkesalige kjerringene på gården var helt målløs. Morfar nikket som takk for ordene og sa: -«Jeg håper du vil føle deg hjemme her og jeg håper du er vant til å arbeide» Stemmen hans var streng, men han smilte mot Markus mens han snakket. –«Du må ikke tro at vi har for vane å stå her å kope mitt i arbeidstiden». Morfar så seg rundt mens han sa det og nikket til arbeidsfolkene som tegn på at det var på tide å komme seg tilbake til arbeidet igjen.

Resten av arbeidsdagen forløp i det samme strålende solskinnet, som om det skulle være en dag i den varmeste sommermåneden. Markus ble vist til rommet som han skulle dele med flere av de andre arbeidsfolkene og på tur dit fikk han samtidig en omvisning på gården. Sauene var kommet ut på markene, men var ikke sendt opp på fjellet enda. Da Morfar og Markus kom gående ned mot fjøset og uthusene så Morfar til sin forbauselse at alle sauene hadde samlet seg i en klynge av innhegningen. Han stoppet og stusset litt, for det kunne se ut som noe hadde skremt dem, men samtidig var de forbausende stille og sto nærmest rolig ved gjerdet.

Morfar ba Markus om å vente der litt mens han så seg om etter hva som kunne ha uroet sauene, og han lette på nedsiden av innhegningen etter spor fra jerv, men han kunne ikke se noe og heller var det ikke folk eller hunder i nærheten. Da han snudde seg og skulle gå oppover igjen så han til sin forbauselse at Markus sto midt i saueflokken og klappet flere av dem på hodet og strøk dem over ulla. Sauene hadde lammene sammen med seg og det lignet dem ikke i det hele tatt og ikke legge på sprang med dem når de været en fremmed i nærheten. Men Markus smilte like bredt til saueflokken som han hadde gjort til arbeidsfolkene, og Morfar ristet vantro på hodet. -«Jeg har et godt lag med dyr» sa Markus med lett stemme og trakk på skuldrene før han bredbent og lett svingte seg over gjerdet igjen og fortsatte omvisningen sammen med Morfar.

 

 

 

 

Fore.jpg