Beate hadde på høsten året før tatt en charter tur til Rivieraen sammen med noen gamle venninner fra studietiden, samt en tidligere svigerinne av en av dem, fremdeles gift med hennes bror. Ingenting galt i det, og ingenting galt med ferieturen heller. Men romantikk under stjernene og sydenbegjær i solnedgangen ved Middelhavet, var det heller blitt lite av.
Forsvinnende lite, fraværende og totalt uten tilstedeværelse faktisk. Ikke at den livlige gjengen med middelaldrende kvinner på ferietur, med vinglassene høyt hevet, høye stemmer og bar hud et og annet sted hadde manglet oppmerksomhet. Oppmerksomheten hadde bare ikke vært rettet mot Beate.
Hun smilte som de andre gjorde, løftet glasset sitt sammen med dem, kastet hodet bakover og lo når de lo, men som alltid likevel med en følelse av å ikke være helt med. En følelse av å ikke være i takt med toget, av å mangel rytmen i musikken, ja til og med av å svinge for tidlig på tur rundt et gatehjørne og treffe med både panne og nese direkte i murveggen.
Men ingen lot seg merke med det. Ikke de høylytte venninnene, og heller ikke de solbrune kelnerne i hvite åpne skjorter som serverte på restaurantene langs den eviglange, og bølgende strandpromenaden.
Beate forsto ikke hvorfor hun alltid måtte føle seg i utakt med menneskene rundt seg, men hun forsto heller ikke hvorfor det alltid var hun som måtte se de bleke skikkelsene som så ut til å gjemme seg bak alle mennesker hun møtte, og som alltid stirret på henne og alltid tryglet med blikket sitt om hjelp som Beate ikke ante hvordan hun skulle gi dem.
Midt på dagen, når solen sto på det høyeste, ladet venninnegjengen opp til en ny kveld på strandpromenaden. Den var kilometervis i lengde og de rakk aldri å utforske endene av den, til tross for at hotellet var lokalisert cirka midt på den endeløse rekken av hoteller.
Langs strandpromenaden var det små barer og restauranter for hver femte meter de beveget seg i begge retninger og alle sloss om å få servere vin og ulike signaturretter til solhungrige skandinaver på charterreise.
Mens venninnene lå til ladding på hotellrommene, beveget Beate seg gjennom trange smug i gamlebyen, og strøk hendene langs varm murstein som var lagt mange hundre år før den lange strandpromenaden i det hele tatt var tiltenkt som et sted der mennesker skulle bo, sove, spise eller bade.
Brosteinslagte gater smøg seg mellom pastellfargede bygninger og på hvert gatehjørne fant hun en liten taverna med muligheten til å kjøpe un caffè eller en annen leskende drikk i varmen. Beate fikk se dagliglivet utspille seg i gatene rundt der hun satt frem til klokken nærmet seg halv to. Da ble stolene på tavernaene snudd opp ned på bordene, de eldre kvinnene bak disken tørket svette fra pannen med ru håndbak og de kalde drikkene som sto ute på disken ble flyttet inn i kjøleskapene på bakrommene frem til neste åpningstid.
Beate ruslet litt skuffet tilbake på hotellet, men forsto likevel godt nødvendigheten av en pause midt på dagen. Solen sto høyt på himmelen til tross for at det var september måned og svetten rant nedover nakken og ryggen hennes da hun gikk tilbake til hotellet.
Beate hadde utmerket stedsans og bekymret seg aldri for å gå seg vill. Visst hadde hun applikasjonen Google Maps på smarttelefonen sin, men hun stolte egentlig ikke helt på hvor smart telefonen hennes egentlig var. Hun fulgte nøye med på landemerker, høye bygninger, fontener og små torg. I tillegg hadde hun merket seg hotellets beliggenhet i forhold til havnen i byen og kunne lett ta seg frem til havnen gjennom å følge gatene i nedovergående retning. Fra havnen fant hun raskt veien tilbake til hotellet sitt.
Beate møtte mange forskjellige mennesker på sine vandringer langs gatene, men det virket på henne som om alle hadde selskap i noen eller flere andre, og at hun var den eneste som gikk rundt alene. Hun møtte mennesker som gikk tett, mennesker som smilte og lo og andre igjen som diskuterte høylytt med hverandre.
Øynene ser ofte det de selv ønsker å se, det visste Beate, så mest sannsynlig var det flere som var alene, men at hun bare ikke la godt nok merke til det. Språket snakket hun jo selvfølgelig ikke, og hun var ikke noe særlig stødig i engelsk heller. Hun holdt seg til å smile, og et og annet «thank you» og håpet på det beste.
Venninnen hennes hadde ladet godt opp ved å sove på hotellrommene sine med air condition anleggene på fullt, men Beate likte ikke å sove på dagtid. Dermed ble hun mer og mer sliten etter hvert som feriedagene gikk og den første ferieuken gled over i den neste og siste uken under sydens sol. Den siste uken klarte hun knapt å opparbeide nok energi til å delta sammen med de andre på kveldene.
Hun var i tillegg blitt litt lei av maten som ble servert langs strandpromenaden, lei av oliven, av billig hvitvin enda billigere drinker. Den siste kvelden gikk hun tidlig å la seg og var den første om bord på flyet når boardingen tok til.
Det var på grunn av ferieturen forrige høst og på grunn av alle tankene om at hun egentlig ikke passet inn i den livlige reisegjengen, og heller ikke i noen andre gjenger, at hun den våren endte opp med å lage seg en profil på en applikasjon som lovet at hun kunne treffe «godt voksne likesinnede personer som var på jakt etter en partner og et varig forhold».
Beate brukte lang tid på å finne et passende bilde som hun kunne laste opp på profilen. Hun hadde faktisk ingen nylige bilder av seg selv og det var nok hovedårsaken til at hun landet på et bilde av seg selv som var tatt for nesten ti år siden, i forbindelse med et slekts treff i Nordkjosbotn. Det var vel en ærlig sak at ingen hadde tatt et bilde av henne siden den gang? Visst hadde hun hørt om selfies, men hun kunne knapt operere kameraet på telefonene sin i utgangspunktet, og ville ikke ta seg bryet med å lære seg det nå, spesielt siden hun allerede hadde et bilde hun kunne bruke.
Hun måtte faktisk ha hjelp til å få bildet sendt inn på applikasjonen, og det ble Bodil, en av venninnene hennes fra studietiden som hjalp henne med det. Dermed forble det ikke en hemmelighet i den lille gruppen at hun var på jakt etter en partner, og Beate gikk lange omveier på tur hjem fra jobb om dagene, slik at hun ikke skulle treffe på en av dem. Når de ringte henne, lot hun bare være å svare telefonen og hun ringte dem heller aldri opp igjen.
Det var gjennom denne applikasjonen at hun kom i kontakt med han. Han kalte seg «Froskemannen» og han hadde vennlige og snille øyne på profilbildet sitt. Bildet viste faktisk mest øynene hans, samt litt av kinnene og litt av pannen, en liten munn og en vek hake, og en litt kort hals. Men det gjorde ingenting. Beate hadde utmerket fantasi og så for seg at han var både mandig og sterk i kroppen. Han var tross alt froskemann og hun kunne godt se han for seg der han steg opp av vannet med tettsittende våtdrakt, med fiskegarn i den ene hånden og verktøy og våte kjettinger i den andre.
Hun så for seg hvordan han hadde reddet en delfin som hadde satt seg fast i et garn og hvordan han hadde kjempet løs kjettingene som holdt garnet fast i havbunnen, mens blåskjell og småkrabber fløt rundt han og mens delfinen satte de vakre og takknemlige øynene sine i hans.
Eller kanskje han jobbet på en oljeplattform? Og daglig så til at de lange beina på plattformen sto stødig plantet ned i havbunnen og at de ikke løsnet i det forferdelige uværet som herjet i Nordsjøen. Hun kunne godt seg for seg at det var hardt arbeid og at han jobbet og slet, mens hun satt og drømte seg bort ved en kontorpult, mutters alene på et nedlagt gammelt sykehjem.
Froskemannen var særlig velartikulert og skrev ofte til Beate sent på kveldene. Det fant hun litt rart, for selv var hun alltid lagt seg eller i det minste midt i forberedelsene for neste arbeidsdag. Men hva ante hun om arbeidsdagen til en froskemann? Kanskje begynte han sent og sluttet tidlig? Når reddet man delfiner egentlig? Kanskje på natten.
Han hadde vært åpen om at han bodde sentralt på østlandet og at Beate gjerne måtte komme på besøk slik at de kunne bli bedre kjent. Beate var ikke det minste klar for å dra på besøk til noen, men hun var åpen for å treffes på et «nøytralt sted», som en kaffebar eller en restaurant.
En helg takket hun ja til invitasjonen hans og bestilte seg en flybillett til Oslo. Cafeen de hadde avtalt å møtes på kjente hun godt til og dermed kunne hun møte opp et par timer tidligere enn avtalt slik at hun fikk sett han når han kom inn, gjerne uten at han så henne med det samme.
Hun tok på seg den samme kjolen som hun hadde på bildet fra slekts treffet i Nordkjosbotn. Visst satt den på en helt annen måte og Beate skulle knapt klart å få glidelåsen i siden trukket opp. Hun følte seg stram som et pølseskinn og forsto ikke hva som hadde skjedd med den flotte kjolen som hun alltid hadde likt så godt.
