Det nærmet seg mandag og Beate kunne kjenne det i hele kroppen at hun brygget på noe. Hun kunne ikke riktig sette fingeren på hva det var, men det var definitivt noe som skapte en del usikkerhet om hvorvidt hun skulle dra på jobb eller ikke neste morgen. Hun bestemte seg for å bruke søndagen til å kjenne godt etter om hun kanskje burde ta seg en egenmeldingsdag.
Det var jo ikke akkurat slik at hun sto i fare for å smitte noen om hun skulle finne på å dra på jobb. Det hadde ikke vært et eneste menneske innom på det gamle sykehjemmet siden det i noen uker midt på sommeren dukket opp en ung mann som skulle bone i korridorene.
Han durte rundt med en stor maskin der i flere uker og skapte mye uro i alle deler av bygget. Han spilte musikk i store hodetelefoner på ørene, men lyden slapp likevel ut i korridorene og i tillegg sang han med i låtene. Beate tvilte på at han hadde noe spesielt musikalsk bakgrunn og merket godt at støyen både fra maskinen og fra den unge mannen, ikke falt i smak på det gamle sykehjemmet.
En av kvistlukene til loftet smalt plutselig opp av seg selv, og traff veggen bak, slik at det drønnet i hele bygget. Beate hadde store problemer med å få den lukket. Hun var ikke spesielt høy og måtte stå på tå på en stol, samtidig som hun støttet seg mot noen gamle hyller i treverk som var satt opp langs veggen der. Det var med nød og neppe hun klarte å stenge den uten at hun selv ramlet i gulvet.
Inne på toalettet ved siden av vaktrommet strømmet det mørkt og skittent vann ut av vannkranen i vasken hver gang hun åpnet den. Hver dag tok hun med seg drikkevann til jobb og turte ikke å koke kaffe på vann fra kranene i det gamle bygget. Hun skvatt til når hun skylte ned i toalettet og snudde seg for å se på at det grumsete og misfargede vannet steg opp i skålen, helt til det truet med å renne over kanten.
I korridorene, spesielt utenfor 103, slo lysene i taket seg av og på i ett sett. Tavla utenfor vaktrommet som viste oversikt over hvilke rom alarmene gikk på, blinket mellom ulike romnummer og lyste intenst rødt mot henne nesten uten stopp. Lyden av alarmene durte jevnt i bakgrunnen, mens Beate sprang rundt og lette seg frem til riktig rom for å stenge dem av.
Heldigvis ble den unge mannen ferdig med arbeidet sitt i løpet av en to ukers periode, og det gamle sykehjemmet falt gradvis til ro igjen utover resten av sommeren.
Nå var høsten snart på tur og Beate hadde brukt de siste dagene på jobb før helgen til å stelle i de vakre rosebedene som var anlagt under vinduene inne i selve hesteskoen.
Nei, det var ingen grunn til uro i forhold til smittefare. De øvrige som hun omgav seg med i løpet av en arbeidsdag var for lengst døde. De ville ikke ha noen fare om hun kom på jobb med et snev av influensa.
