Helvete er de andre, var et kjent sitat fra en av eksistensialistene, hun husket ikke helt hvilken av dem. Men Beate hadde så nylig som dagen før, reflektert over at telefonen som var koblet i veggen på det nye kontoret hennes, neppe kunne ha forbindelse siden den aldri ringte. Hun hadde testet den flere ganger og den hadde både summetone og det lyste i knappene.
Mobilen ringte heller ikke og det var svært sjelden den gav lyd fra seg. Av og til fikk hun er SMS fra Cubus med tilbud på ulike produkter. 30 % på alle høstvarer, og snart er julevarene på plass i butikken. Helvete var for henne ikke de andre, tenkte hun der hun satt alene på kontoret på den 36. uken etter at hun gikk over i den nye stillingen sin.
Den kommunale veggkalenderen ruvet på den ene veggen i glassburet hennes, som tidligere hadde vært vaktrom på sykehjemmet. Der hadde hun streket ut med rød tusj alle de ukene som var gått siden hun kom hit midt på vinteren samme året. Av og til var hun inne på tanken på at hun skulle ta kontakt med avdelingen der hun jobbet tidligere eller med lederen som hadde flyttet kontorplassen hennes hit. Men det som var så rart var at de gangene hun forsøkte, så det ut til å være noe galt med telefonen som ellers virket helt utmerket.
Når hun låste seg inn på kontoret om morgenen, så var det mørkt over alt. Det var mørkt i inngangspartiet, det var mørkt på alle avdelingene og mørkt inne på glassburet som hun hadde tatt som kontor. Idet hun slo på lysene der inne på morgenen, så kom det etter hvert lys i telefonen også. Det kunne riktignok ta litt tid, men sakte koblet både telefon, skriver og til og med den gamle faks maskinen inn.
Etter noen timer på kontoret, spredte lyset seg mer og mer i det store gamle hesteskoformede bygget og Beate sluttet aldri å forbause seg over at det mot slutten av dagen lyste ganske massivt fra alle de store vinduene rundt de tre inngangspartiene inne i hesteskoen. Bak hver av de tre inngangene lå det store fellesområder, men også en del pasientrom. Mot slutten av dagen lyste det også fra disse vinduene.
I tiden etter lunsj, så lyste de fleste elektriske apparater på hele bygget. Det store kjøleskapet på avdelingen brummet i kroken sin og det blinket i kaffetrakteren på benken, selv om Beate var veldig nøye på å dra ut kontaktene hver ettermiddag når hun gikk hjem. På denne tiden startet også alarmene på pasientrommene å gå og arbeidsdagen til Beate var ble derfor svært krevende ut over dagen. Hun gikk inn på de ulike rommene etter hvert som alarmene gikk og fikk sett til at de ble stengt av en etter en.
Av og til så hun skyggen av den tynne kvinnen i den lange kåpen. Da blinket lysene i korridorene ekstra hektisk og skapte store utfordringer for synet til Beate. Hun trykket de store brillene sine bedre på plass over nesen og myste for å kunne se og finne frem til riktig romnummer på dørene etter hvert som hun gikk nedover for å stenge av alarmer.
Beate likte ikke når alarmen gikk og det blinket «kjøkken» på tavla. Det gamle kjøkkenet lå i kjelleren på bygget og der lå også bårerommet, som fremdeles var i bruk. Denne formiddagen visste Beate at det var gamle Braathe som lå der nede. Braathe hadde vært en stor mann i alle kapasiteter og Beate husket han som representant for fagrørsla i kommunen. Hun tenkte at hun nok burde ha fått snakket med han. Både om denne situasjonen som hun sto i på arbeidsplassen sin, men også om lønnen sin, som hun følte hadde krympet betraktelig de siste månedene og som ikke strakk til på samme måte som tidligere.
På tur ned trappen til kjelleren kikket hun ut det lille vinduet i gangen og fikk øye på et rom på det nye sykehjemmet rett over veien, som hun ikke hadde sett tidligere. Det sto et menneske i vinduet og så ut, men det var ikke den gamle mannen som hun vanligvis pleide å se. I det hun kom til det siste trinnet, så hun at det var en kvinne som sto der og hun løftet hånden sin som en kort liten hilsen til Beate.
