I sin ungdom hadde Egil vært hos en fotograf i byen. Han hadde bildet stående på kommoden i rommet sitt, omkranset av ulike mindre bilder av barn og unge voksen i sirlige små rammer. De fleste som var innom rommet hans tenkte nok at dette var bilder av barn og barnebarn. Det var det ikke, men Egil korrigerte aldri kommentarer som falt. Hver enkelt fikk leve i sin egen tro. Egil visste bedre enn å legge seg bort i andres oppfatninger og forsøke å rette på disse.
På bildet snur Egil seg litt til siden slik at ansiktet kommer i profil og den kraftige haken står trassig fremskutt. Blikket hans ser ikke i kamera, men vagt til den ene siden, slik at han har et drømmende uttrykk i ansiktet. Den venstre hånden hviler på hoftekammen og den høyre holder i en barokk stol med høy rygg og utskjæringer i tre. Overkroppen er rank og stolt og hele skikkelsen er full av ungdommelig mot. Han er på full fart inn i det som skal bli den siste halvdelen av det nittende århundret og han har kjøpt seg et telt for pengene han hadde spart opp.
Egil hadde noen år før bildet ble tatt blitt introdusert for pastoren Gravdal, som han hadde hørt gjetord om og som slett ikke skuffet. Møtet hadde satt sterke spor i hans unge sinn og han hadde jobbet og slitt dag og natt siden den gang for å skaffe seg nok penger til å kjøpe sitt eget telt. Tanken hans var at alt arbeidet han la ned for å skaffe teltet ville bli sett av Gud, slik at han kunne se med velvilje på og settes det i stand slik at pastor Gravdal kunne ta turen til Helgelandskysten.
Hele hans våkne tid brant drømmen om å kunne være med på å kalle familie, venner og arbeidskamerater til vekkelse og redde dem fra villfarelsen og inn på den smale sti. Ja han kjente det mest som om han ikke ville hvile før teltet var slått opp og hjembygda hans ville fylles av nåde.
Egil hadde også tidlig engasjert seg i Totalavholdsselskapet og alkohol hadde aldri rørt leppene hans. Han hadde sett alkohol ødelegge hele familier og føre til at mennesker måtte gå fra egen gård og grunn. Det skulle ikke serveres alkohol i hans telt, nei ikke i mils omkrets av det om han fikk det til.
Egils far Leivon hadde også vært totalavholds, slik hans far før han hadde vært det. Alkohol er gift for kropp og sjel og den trekker sykdom inn i kroppen til folk Egil. Det kunne faren hans ofte si når de sammen ble vitner til drukkenskap eller når de ble servert historier om hvordan sprit og fyll hadde ledet gode mennesker i fortapelsen.
Bygda hans het Ingolfsland og lå egentlig midt mellom fjellgårdene inne i landet og små og store kyststeder langs leia på Helgelandskysten. Selv om bygda var liten og selv om det ikke var langt til nærmeste dampbåtanløp, så ville Egil så gjerne at teltet hans skulle slås opp nettopp der. Han hadde håpet på å finne et telt med lys eller hvit duk og han drømte om å se det reist med slektsgården og de røde våningshusene i bakgrunnen. De bratte fjellene tronet snødekte mot øst og bak dem igjen lå fjellheimen som strakte seg helt mot svenskegrensen. Egil så for seg at urenhetene og ondskapen skulle løfte seg ut under teltduken og fly mot fjellene, for så å forsvinne helt i den retningen.
