Tillbergs hus

Det Tillbergske huset lå egentlig ikke så mye høyere enn de øvrige husene omkring, men både høyden og omkretsen på det fikk det til å virke som om det store huset var bygget høyt oppe på en bakketopp. Det var den på ingen måte. Faktisk var det mer som om noen hadde slengt det tilfeldig fra seg i en slak skråning, der veien fra fjellet tok en sving ned mot fjorden og bebyggelsen der.

På baksiden av bygget var det et trappetårn med et langt og dekorert rekkverk som var i høyde med den øvre etasjen. Over hovedtaket var det fasader med skorstein og tak som var kledd med kopperplater. På grå dager, når tåken hang over fjellheimen, så rant små bekker med rustvann fra taket og nedover veggene. De høye vinduene hadde små sprosser og var utsmykket med hvite vindusluker og vilkårlige utskjæringer. Taket hadde to ulike høyder og det laveste bredde seg over hele inngangspartiet.

Det kunne nesten høres ut som en beskrivelse av den lokale kirken, eller muligens et samfunnshus eller et bedehus, men det var det ikke. Det Tillberske huset kunne på avstand se ut til å ha både tyngde og fasong som en forvokst katedral, men man fikk på ingen måte noe særlig høytidsfølelsen når man kom nærmere og fikk bygget på kloss hold.

Tvert imot gav den et forvirrende inntrykk dess nærmere man kom. Trappetårnet lå mot vest og de få solstrålene som rakk over fjellene traff dette utover de lyse kveldene. Det fikk selve tårnet til å virke større enn det egentlig var. På forsiden av villaen ut mot hovedveien, slo det alle med en viss symmetrisk sans at det var noe som ikke stemte med måten vinduene var plassert i forhold til hverandre.

Den bleke rosa malingen på treverket gikk over i en slags utvannet fersken farge som i beste fall kunne kalles dus, men som overhodet ikke passet inn mellom de grønne løvtrærne og med de høyreiste og snødekte fjellene i bakgrunnen.

Hele huset ble delt i to av en lang og smal korridor, og på slutten av denne kom man ut til bakgården, som egentlig ikke var mer enn et slags steinbrudd å regne. Dette til tross for at det var gjort forsøk på beplantning, som skulle dekke over de delene av berget som var skutt ut for å gi plass til huset.

I bakgården var det også satt opp en provisorisk tennisbane, med egen inngjerding og oppmerket kritt på selve grusen, til tross for at banen størstedelen av året lå under dyp snø.

På østsiden av huset lå kjøkken og jomfrukammer på rekke og rad i kjellerdelen, som var gjort av mur og malt i kritthvit farge. Deler av vinduene lå så langt ned at de nesten lå under jorden, og vinduene der stakk bare så vidt over bakken.

I den øverste etasjen lå Tillbergs soverom og fra dette kunne man se ut over hele bygda. Man kunne se utover hele vannet der fjellene speilet seg på en vakker vinterdag og der alt høstløvet falt i september. Og man så ut over de lave brakke bygningene og den lille hvite kirken.

Tillberg trivdes ikke i det kalde vinterlandskapet og han følte av våren ble utsatt måned etter måned, uten at han fikk forståelsen av når den hadde tenkt å komme, noe som gav han følelsen av å bli sny          |tt gang på gang. Han lengtet hjem til Stockholm og til nyutsprungne bjørketrær med slør av grønt løv. Han så utover bygda fra soverommet sitt, og kunne ikke se annet enn snø så langt øye rakk. Snø på bakken, snø i fjellene og snødekt is på vannet nedenfor villaen.

Til tross for at han hadde fått installert et kullrom og flere varmepanner i kjelleren, syntes han å være konstant kald. På kveldene tok han alltid den tykke rutesydde silke slåbroken utenpå tøyet sitt, og satte seg foran peisen i storstua. Men til tross for at jentene fylte peisen med tørr bjørkeved nesten helt opp til spjælet, så maktet ikke varmen derfra å trekke inn i de gjennomfrosne leddene hans og han hutret så cognacen i glasset hans skvulpet rundt og enkelte ganger langt utover kantene.

Tillberg hadde en kokk som visstnok opprinnelig var fra Asia, selv om han var usikker på fra hvilket land han kom fra. Kokken forsøkte etter beste evne å tilberede lokal tradisjonsmat fra både det norske og det svenske kjøkkenet, men Tillberg kjente ofte smaker som han ikke ante opprinnelsen til og som bød han imot av den enkle grunn at de var uvante.

Kokken hadde heller lite erfaring med bakverk, så det var jentene som bakte ut brød og boller som han fikk servert til morgenmat og til teen på ettermiddagen.

I Sarons telt

I sin ungdom hadde Egil vært hos en fotograf i byen. Han hadde bildet stående på kommoden i rommet sitt, omkranset av ulike mindre bilder av barn og unge voksen i sirlige små rammer. De fleste som var innom rommet hans tenkte nok at dette var bilder av barn og barnebarn. Det var det ikke, men Egil korrigerte aldri kommentarer som falt. Hver enkelt fikk leve i sin egen tro. Egil visste bedre enn å legge seg bort i andres oppfatninger og forsøke å rette på disse.

På bildet snur Egil seg litt til siden slik at ansiktet kommer i profil og den kraftige haken står trassig fremskutt. Blikket hans ser ikke i kamera, men vagt til den ene siden, slik at han har et drømmende uttrykk i ansiktet. Den venstre hånden hviler på hoftekammen og den høyre holder i en barokk stol med høy rygg og utskjæringer i tre. Overkroppen er rank og stolt og hele skikkelsen er full av ungdommelig mot. Han er på full fart inn i det som skal bli den siste halvdelen av det nittende århundret og han har kjøpt seg et telt for pengene han hadde spart opp.

Egil hadde noen år før bildet ble tatt blitt introdusert for pastoren Gravdal, som han hadde hørt gjetord om og som slett ikke skuffet. Møtet hadde satt sterke spor i hans unge sinn og han hadde jobbet og slitt dag og natt siden den gang for å skaffe seg nok penger til å kjøpe sitt eget telt. Tanken hans var at alt arbeidet han la ned for å skaffe teltet ville bli sett av Gud, slik at han kunne se med velvilje på og settes det i stand slik at pastor Gravdal kunne ta turen til Helgelandskysten.

Hele hans våkne tid brant drømmen om å kunne være med på å kalle familie, venner og arbeidskamerater til vekkelse og redde dem fra villfarelsen og inn på den smale sti. Ja han kjente det mest som om han ikke ville hvile før teltet var slått opp og hjembygda hans ville fylles av nåde.

Egil hadde også tidlig engasjert seg i Totalavholdsselskapet og alkohol hadde aldri rørt leppene hans. Han hadde sett alkohol ødelegge hele familier og føre til at mennesker måtte gå fra egen gård og grunn. Det skulle ikke serveres alkohol i hans telt, nei ikke i mils omkrets av det om han fikk det til.

Egils far Leivon hadde også vært totalavholds, slik hans far før han hadde vært det. Alkohol er gift for kropp og sjel og den trekker sykdom inn i kroppen til folk Egil. Det kunne faren hans ofte si når de sammen ble vitner til drukkenskap eller når de ble servert historier om hvordan sprit og fyll hadde ledet gode mennesker i fortapelsen.

Bygda hans het Ingolfsland og lå egentlig midt mellom fjellgårdene inne i landet og små og store kyststeder langs leia på Helgelandskysten. Selv om bygda var liten og selv om det ikke var langt til nærmeste dampbåtanløp, så ville Egil så gjerne at teltet hans skulle slås opp nettopp der. Han hadde håpet på å finne et telt med lys eller hvit duk og han drømte om å se det reist med slektsgården og de røde våningshusene i bakgrunnen. De bratte fjellene tronet snødekte mot øst og bak dem igjen lå fjellheimen som strakte seg helt mot svenskegrensen. Egil så for seg at urenhetene og ondskapen skulle løfte seg ut under teltduken og fly mot fjellene, for så å forsvinne helt i den retningen.

Helvete er de andre

Helvete er de andre, var et kjent sitat fra en av eksistensialistene, hun husket ikke helt hvilken av dem. Men Beate hadde så nylig som dagen før, reflektert over at telefonen som var koblet i veggen på det nye kontoret hennes, neppe kunne ha forbindelse siden den aldri ringte. Hun hadde testet den flere ganger og den hadde både summetone og det lyste i knappene.

Mobilen ringte heller ikke og det var svært sjelden den gav lyd fra seg. Av og til fikk hun er SMS fra Cubus med tilbud på ulike produkter. 30 % på alle høstvarer, og snart er julevarene på plass i butikken. Helvete var for henne ikke de andre, tenkte hun der hun satt alene på kontoret på den 36. uken etter at hun gikk over i den nye stillingen sin.

Den kommunale veggkalenderen ruvet på den ene veggen i glassburet hennes, som tidligere hadde vært vaktrom på sykehjemmet. Der hadde hun streket ut med rød tusj alle de ukene som var gått siden hun kom hit midt på vinteren samme året. Av og til var hun inne på tanken på at hun skulle ta kontakt med avdelingen der hun jobbet tidligere eller med lederen som hadde flyttet kontorplassen hennes hit. Men det som var så rart var at de gangene hun forsøkte, så det ut til å være noe galt med telefonen som ellers virket helt utmerket.

Når hun låste seg inn på kontoret om morgenen, så var det mørkt over alt. Det var mørkt i inngangspartiet, det var mørkt på alle avdelingene og mørkt inne på glassburet som hun hadde tatt som kontor. Idet hun slo på lysene der inne på morgenen, så kom det etter hvert lys i telefonen også. Det kunne riktignok ta litt tid, men sakte koblet både telefon, skriver og til og med den gamle faks maskinen inn.

Etter noen timer på kontoret, spredte lyset seg mer og mer i det store gamle hesteskoformede bygget og Beate sluttet aldri å forbause seg over at det mot slutten av dagen lyste ganske massivt fra alle de store vinduene rundt de tre inngangspartiene inne i hesteskoen. Bak hver av de tre inngangene lå det store fellesområder, men også en del pasientrom. Mot slutten av dagen lyste det også fra disse vinduene.

I tiden etter lunsj, så lyste de fleste elektriske apparater på hele bygget. Det store kjøleskapet på avdelingen brummet i kroken sin og det blinket i kaffetrakteren på benken, selv om Beate var veldig nøye på å dra ut kontaktene hver ettermiddag når hun gikk hjem. På denne tiden startet også alarmene på pasientrommene å gå og arbeidsdagen til Beate var ble derfor svært krevende ut over dagen. Hun gikk inn på de ulike rommene etter hvert som alarmene gikk og fikk sett til at de ble stengt av en etter en.

Av og til så hun skyggen av den tynne kvinnen i den lange kåpen. Da blinket lysene i korridorene ekstra hektisk og skapte store utfordringer for synet til Beate. Hun trykket de store brillene sine bedre på plass over nesen og myste for å kunne se og finne frem til riktig romnummer på dørene etter hvert som hun gikk nedover for å stenge av alarmer.

Beate likte ikke når alarmen gikk og det blinket «kjøkken» på tavla. Det gamle kjøkkenet lå i kjelleren på bygget og der lå også bårerommet, som fremdeles var i bruk. Denne formiddagen visste Beate at det var gamle Braathe som lå der nede. Braathe hadde vært en stor mann i alle kapasiteter og Beate husket han som representant for fagrørsla i kommunen. Hun tenkte at hun nok burde ha fått snakket med han. Både om denne situasjonen som hun sto i på arbeidsplassen sin, men også om lønnen sin, som hun følte hadde krympet betraktelig de siste månedene og som ikke strakk til på samme måte som tidligere.

På tur ned trappen til kjelleren kikket hun ut det lille vinduet i gangen og fikk øye på et rom på det nye sykehjemmet rett over veien, som hun ikke hadde sett tidligere. Det sto et menneske i vinduet og så ut, men det var ikke den gamle mannen som hun vanligvis pleide å se. I det hun kom til det siste trinnet, så hun at det var en kvinne som sto der og hun løftet hånden sin som en kort liten hilsen til Beate.

Den blinde kvinnen

Hver morgen Beate kom på kontoret, dro hun ut støpslet i fast telefonen og satte den tilbake i kontakten igjen. Rett etterpå løftet hun av røret for å sjekke om den hadde summetone. Det hadde den hver gang hun sjekket, men likevel ringte den sjeldent, faktisk nesten aldri.

Da hun takket ja til en leder stilling i den lille kommunen, ble hun forespeilet at det gamle sykehjemmet skulle gjøres om til et dynamisk kontorlandskap og at flere fagfelt skulle jobbe sammen om de mange oppgavene, som visstnok sto i kø.

Likevel opplevde hun nå i sitt andre år som leder, at hun fremdeles satt mye alene. Dette gjaldt spesielt de lange mørke vintermånedene, der telefonen sto taus på pulten hennes, med et svakt lys under tastene og en svarknapp som hun mistenkte skulle lyse rødt dersom hun gikk glipp av en samtale.

Tiden etter lunsj var ofte den lengste, selv om hun var nøye med å vente med å spise til klokken hadde passert halv tolv. I den lyse årstiden satt hun mye og så utover den store parkeringsplassen, der biler av ulik form, farge og størrelse leverte mennesker som også var ulike, til nærliggende kontor og butikker.

Men nå som det var vinter, var det mørkt utenfor vinduet på kontoret hennes store deler av arbeidsdagen. Derfor ble hun ekstra overrasket denne onsdagen da hun låste kontoret for dagen og kastet et blikk nedover den lange korridoren på det hesteskoformede bygget.

Utenfor et av de gamle pasientrommene satt en kvinne på en av to stoler som var plassert på hver sin side av et lite bord. Et av lysrørene i taket helt nede i korridoren blinket jevnt, som et signal om at her var det påkrevd med et besøk fra vaktmestertjenesten.

Beate gikk mot kvinnen, som satt lett fremoverbøyd med det lange mørke håret hengende ned, slik at det dekket det meste av ansiktet hennes. Måten hun satt på fikk Beate til å føle en umiddelbar medynk med henne og den tynne skikkelsen i alt for store klær, gav et håpløst inntrykk.

Hun holdt begge hendene i fanget og Beate la merke til at hun var kledd i en mørkeblå, romslig og lang kåpe, med brede skinnkanter rundt håndleddene, i halsen og langs hele bredden nederst.

Kvinnen rørte seg ikke mens Beate nærmet seg henne og da hun nådde helt frem til stolen hun satt på, kremtet hun for å gi seg til kjenne. Det så først ikke ut til at kvinnen reagerte til tross for lyden fra kremtet. Men i det Beate strakte ut hånden for å legge den på skulderen til kvinnen, løftet hun sakte opp hodet og vendte seg mot henne. Det lange mørke håret gled til siden og Beate stirret rett inn i to tomme hulrom der øynene til kvinnen skulle ha vært.

Beate skrek til i samme øyeblikk som hun tok flere skritt bakover. Skriket hennes gav ekko i den den tomme korridoren i noe som virket som en hel evighet. Hun ble stående som fastfrosset og kunne ikke ta blikket fra ansiktet til kvinnen og fra de mørke, tomme øyehulene i det tynne og sørgelige ansiktet.  

Da ekkoet fra skriket til Beate hadde stilnet, merket hun at hun ble stående og svelge igjen og igjen, uten at hun var i stand til å kontrollere dette selv. Hun pustet kun overflatisk nok til å kunne unngå å svime av og sto som limt fast i gulvet på samme sted som hun hadde skrittet tilbake til.

Kvinnen snudde da hodet sakte bort fra Beate og bøyde det ned, slik at håret gled fremover og dekket ansiktet hennes igjen. Samtidig slo kvinnen ut de smale, tynne hendene sine i en hjelpeløs gest. Beate kjente igjen et stikk av medynk , samtidig som redselen bølget gjennom kroppen hennes.

Plutselig frøs kvinnen fast i denne stillingen, med håndflatene utslått og hodet bøyd. Synet av kvinnen, som satt bare et par meter foran henne begynte å falme, samtidig som det blinket i takt med lysrøret i taket lenger ned i korridoren. For Beate så det ut som et TV bilde som hadde frosset på skjermen og som sakte forsvant mer og mer. Det siste hun så av kvinnen var de fortvilte utslåtte hendene og ulveskinnspelsen på kanten av kåpen som beveget seg i bølger, som om det blåste en vind gjennom korridoren.

Men det gjorde det ikke. Tvert i mor sto luften fullstendig stille og svetten piplet frem på pannen og i nakken hos Beate. De to stolene som sto rundt det lille bordet sto slik de alltid hadde gjort og over dem hang et bilde av den eldste kirken i kommunen, med prestegården i bakgrunnen. Hun tok seg i å tenke at det hang litt skjevt og at fargene var falmet slik at det meste av bildet hadde en tone av den samme grønnfargen som gressplenen rundt kirkegården hadde.

Det hørtes ikke en eneste lyd rundt henne, bortsett fra en knitrende lyd fra lysrøret i taket, som fremdeles sto og blinket og kastet taktfaste skygger nedover hele korridoren.

Et øyeblikk i måneskinn

Egil fikk en sent en fredag besøk av en kvinne i smal og lang ullkåpe. I kragen og rundt håndleddene var kåpen kantet med langhåret bølgende skinn i gråbrun farge. Der hun sto i måneskinnet utenfor inngangsdøra til sykehjemmet, så det ut som ulvepels fra en gråulv. Hånden hun la på dørhåndtaket var hanskekledd med sorte skinnhansker, og ulvepelsen bølget i den kalde vinden som snek seg rundt hesteskohuset.

Hun stanset rett innenfor inngangsdøra og ble stående å se seg rundt. Hun var sørgelig tynn under ullkåpa og det lange mørke håret var skarpt skilt på midten og hang langt nedover hver side av ansiktet. Helt nederst i tuppene vred håret seg utover i store myke krøller, slik moten var akkurat nå.

Bak de store glassvinduene til vaktrommet på avdelingen la flere av de ansatte merke til kvinnen som hadde stoppet opp innenfor døra. Hun ble stående der og gjorde ikke mine til å komme bort til vaktrommet for å spørre seg for, til tross for at man tydelig kunne se at flere av de hvitkledde som jobbet satt der inne.

Etter en stund gikk en av pleierskene ut og spurte om hun kunne hjelpe henne med noe. Jo det hadde seg sånn at hun skulle besøke Egil svare hun med lav stemme og ba om å bli vist veien dit. Nå var de ansatte så vel vante med de ulike besøkene Egil fikk til alle døgnets tider, at pleieren ikke reflekterte over hvor sent det egentlig var.

Det er rett frem og til venstre her og videre ned i gangen. Han ligger på 103, første dør i svingen. Pleieren smilte oppmuntrende mot kvinnen og nikket i retning gangen til venstre. Deretter snudde hun raskt ryggen til henne og satte kursen inn på vaktrommet igjen.

Da hun kom inn på vaktrommet snudde hun seg og kastet et blikk mot kvinnen igjen. Hun hadde nå tatt noen skritt fremover. De hanskekledde hendene hennes hadde grepet det mahogni fargede rekkverket med begge hendene og det det helt tydelig at hun var fryktelig svaksynt, ja like så godt som blind der hun tok små nølende skritt fremover. Pleiersken snudde og satte rett ut av vaktrommet igjen med kurs mot kvinnen. Hun tilbød henne armen sin og følge til Egils rom. Kvinnen takket og tok tak i armen til pleiersken. Hun nikket forsiktig da hun var klar til å gå.

Før Egils rom gikk de forbi en sidedør som vendte ut mot den åpne plassen bak bygget, som hadde rektangulær form og som ledet ned mot den bratte elva som kom ned fra de snøkledde fjellene. Dette området ble flittig brukt på sommerstid, både av pasientene og av de ansatte. Men nå skinte månestråler inn i den lange gangen og avslørte et stort hvitt område, med en frådende og høylytt elv i bakgrunnen.

Pleiersken banket på Egils dør i samme bevegelse som hun åpnet den og Egil satt i lenestolen sin med den røde silke slåbroken på seg og et tykt ullpledd over fanget. På beina hadde han store skinn tøfler som stakk frem under pleddet. I et vidt krystallglass kunne det skimtes drikke med en mørk gyldengul karakter, mistenkelig likt cognac. Flere av de andre pleierskene mente at Egil hadde gjemt drikke på rommet sitt, mens enkelte andre forsikret at Egil i mange år hadde vært leder i det norske totalavholdslaget og at dette ikke kunne stemme. Men pleiersken hadde vært borti cognac før og hun kjente godt igjen den spesielle lukten i rommet da de kom inn.

Pleiersken annonserte til Egil at han hadde besøk og sa til kvinnen at hun skulle følge henne inn til den ledige stolen tvers over Egils. Hun geleidet kvinnen ned i stolen og forsikret dem deretter om at Egil bare måtte ringe på når damen var klar til å gå, så skulle hun komme og følge henne ut.

Det drøyde før det ringte på hos Egil og pleierskene spøkte med at det kunne virke som Egil hadde fått ja-ord fra kvinnen som hadde kommet på besøk denne fredags kvelden. Pleiersken som hadde fulgt kvinnen til Egils rom spratt opp igjen og tok turen ned i gangen for å se til dem. Akkurat som sist, så banket hun på i samme bevegelse som hun åpnet døren, en uvane som utvilsomt kom av travle vakter gjennom mange år.

Egil hadde snudd på lenestolen sin og satt foroverbøyd mot kvinnen. Han holdt begge hendene hennes i sine, men uten at det så ut som han hadde romantiske hensikter med dette. Kvinnen satt med bøyd hode og det lange mørke håret hadde falt ned i ansiktet hennes. Egil snakket med dyp og bestemt røst, men stoppet opp med en gang han ble oppmerksom på pleiersken. Hun gjorde retrett for å la de to være i fred, men bet seg til merke i at Egil hadde sagt – «du finner den i våningshuset» akkurat idet hun kom inn i rommet.

På vaktrommet hadde de en stund senere gjort klar kaffen til nattevaktene og alle satt rundt bordet og var klare for kveldens rapport, da det banket på døren. Utenfor sto kvinnen med det lange mørke håret og ullkåpa. Hun stakk hodet inn døren til vaktrommet og satte blikket rett i pleiersken som hadde hjulpet henne. Takk for hjelpen og godnatt, sa hun med stødig stemme, mens hun holdt blikket hennes. Hun vinket med en pelskledd arm til alle de ansatte som satt der inne. Alle nikket tilbake og bød vel hjem før de fortsatte med rapporten, mens kvinnen gikk med raske skritt mot utgangsdøra.

Etter en kort stund reiste pleiersken som hadde hjulpet kvinnen seg plutselig fra stolen og satte mot utgangsdøren, med en brå bevegelse. De andre på vaktrommet så opp og fulgte henne med øynene, uten å forstå hva hun hadde sett eller hvorfor hun la av gårde midt i rapporten. Oversøster rynket på øyenbrynene i misbilligelse.

Pleiersken sto lenge ute på trappen og hun gikk til og med et stykke rundt om på gårdsplassen og ned mot veien ut av området, uten at hun så noe som helst til kvinnen. Månen sto høyt på himmelen og lyste ned mot hesteskohuset. Pleiersken kastet et langt blikk mot rom 103 der hun ettertenksomt gikk tilbake til vaktrommet.

Lav sol

I slutten av september sto sola forholdsvis lavt, men likevel var det lyst lenge utover ettermiddagene. Beate hadde begynt å venne seg til å bli på kontoret ut over ettermiddagene og trivdes godt med det. Hun varmet seg av og til en boks med nudler med vann fra vannkokeren og hun småpuslet med plantene som hun hadde på kontoret i pausene. Det var ikke sånn at arbeidsoppgavene overveldet henne på noen måte. Det var mer at hun manglet innhold i fritiden og at det derfor da ble lettere å sitte på kontoret utover den tilmålte arbeidstiden.

Av og til kom det noen gående inn mot hovedinngangen i hesteskohuset. Som regel var det noen som hadde gått feil eller foreldre som var ute på oppdagelsesferd med små barn. Noen ganger hendte det seg at et og annet menneske tittet inn på Beate mens hun satt der, eller når hun gikk i svalgangene, som hadde vinduer i full høyde og slapp inn mye lys.

En del av hesteskohuset var ikke i bruk overhodet og der var lyset aldri på. Det var den gamle avdelingen for de pasientene som hadde hatt behov for å skjermes og passes ekstra på i forhold til at de når som helst og uten forvarsel kunne ta seg ut av sykehjemmet og legge av gårde uten mål eller mening. Der kom det heller ikke inn så mye naturlig lys, for det ble den gang sagt at disse pasientene skulle skjermes for inntrykk utenfra, da de ble ekstra urolige av dette. Her var vinduene plassert på en slik måte at lyset kom inn i omtrent sittehøyde og det gjorde at avdelingen fremsto som mørkere og mer innestengt enn de andre.

Beate hadde allerede vært der inne en gang. Hun trodde det mest var for å teste seg selv og for å se om angsten slo inn siden avdelingen var avstengt og mye mørkere enn resten av bygget. Men igjen ble hun overrasket over å ikke kjenne redsel eller panikk, til tross for at hun gikk rundt der helt alene og at det var dryppende stille rundt henne. Hun kom først inn i en stue som så ut som den kunne ha blitt benyttet til både spisesal og oppholdsrom. I et hjørne sto en gammel TV av den typen som man ikke kunne få kjøpt lenger, kun på loppemarkeder eller i bruktbutikker og da mest som klenodier. Beate undret seg over hva den store kulen på baksiden av TV apparatet inneholdt som man i dag ikke hadde bruk for lengre. Elektronikk og store ledninger kanskje. Komponenter i full skala størrelse som i dag var omgjort til mikro nivå.

I andre delen av rommet var det innredd en del som så ut til og hadde vært i bruk til håndarbeid. Små hyller var satt opp langs en vegg og disse inneholdt garn i ulik kulør og garnstørrelse. Beate kunne også skimte små rammer med påbegynte broderi og en hel hylle full av strikkepinner. Rundt små bord var det plassert gode gammeldagse pasientstoler med høy rygg, brede armlener og fotstøtter i form av en slags liten gyngestol som føttene kunne hvile på. En gammel plastblomst som en gang hadde vært dekorativ sto på den sorte vedovnen og bladene, som nok hadde vært røde en gang, hadde en sørgelig solbleket lillarosa farge.

I en hylle ved vinduene sto det bøker. Beate gikk instinktivt bort til disse, da hun var svært glad i å lese. Her var et variert utvalg av litteratur, noen med mer substans enn andre. Morgan Kane, muligens ikke samlede verker, men pent plassert etter rekkefølge. Noen hadde tatt seg bryet med å ordne de etter hverandre, med 1, 3 og 4 først og nummer 79 som foreløpig siste bok i hylla. Det hendte 77-84 tok stor plass med sine store innbundne verk og etter hvert helsides fargebilder av årets begivenheter fra januar til nyttår. Bygdebøker fra kommunen i mange ulike utgaver, samt en bok om kirkelivet i nord og vekkelsesbevegelsen og en om geografi og topografi i området de bodde i. I tillegg fant Beate en bok om Indre og Ytre Kvarøy. Den hadde hun aldri sett før og bestemte seg for å ta den med på kontoret for å bla litt i den.

I tilknytning til spise- og håndarbeidsdelen av avdelingen lå det et lite tekjøkken. Forsiktig åpnet Beate et skap og der lå jammen en åpnet pakke med kjeks. Beate kjente seg litt småsulten, men fant ut at det var best å la kjeksen ligge der den lå. Etter et par lagerrom med lintøyhyller kom hun inn i en lang korridor som inneholdt et lite vaktrom formet som et glassbur med utsikt over hele fløyen, til og med den delen som forsvant i vinkel på grunn av byggets hesteskoform. Det var knapt plass til et par mennesker der inne og et stort skrivebord med hyller over opptok mesteparten av den veggen som ikke var i glass. Langs taket var det satt opp hyller fulle av permer i ulik størrelse og farge.

Korridoren startet på venstresiden av vaktrommet og inneholdt foruten et par kontorer fire pasientrom i rekkefølge ned forbi vaktrommet. Der svingte bygget, og enda en lang korridor fulgte. Langs denne lå pasientrommene mot ytre del av bygget, mens den indre delen innehold skyllerom, vaskerom, lintøyskap og diverse boder. Mot slutten av korridoren gjorde bygget igjen en liten sving og de siste pasientrommene lot seg ikke observere fra glassburet lenger oppe i gangen. I denne delen var det pasientrom på begge sidene, både ut mot omgivelsene rundt og inn mot borggården som dannet seg og som ble lukket inne av bygget med kun en vei ut for besøkende og utrykningskjøretøy.

Beate gikk tilbake til et av de øverste pasientrommene og gikk inn på dette. Rommet bar preg av å være tømt helt for innhold, men i hjørnet ved siden av vinduet sto en av de gamle pasientstolene som det var så mange av på bygget. Det var begynt å mørkne ute og igjen kunne Beate se rett inn gjennom vinduene på det nye sykehjemmet, som lå rett over gaten. I et av vinduene sto en høyreist eldre mann og så ut. Han holdt en hånd i gardinene som for å få bedre utsikt eller for støtte, eller begge deler. September sola var neste borte og ute var gatelysene tent. Beate kunne se at han etter hvert snudde hodet sakte innover i rommet igjen og så at belysningen der inne gradvis ble dempet på en måte som det ikke fantes mulighet for her på det gamle sykehjemmet.

Den gamle mannen snudde seg igjen og virket til å stirre rett på Beate. Ansiktsuttrykket hans var forpint og igjen hold han et fast grep i gardinene der oppe. Gradvis forsvant lyset mer og mer fra det store vinduet og Beate kunne ikke lenger skimte ansiktet til mannen annet enn det sølvgrå håret som var glatt strøket til den ene siden. Til slutt var rommet helt mørkt og Beate tok noen skritt nærmere vinduet for å speide etter mannen hun hadde sett. Men hun klarte ikke lenger å se noe som helst der og med boken om Kvarøy trykket mot brystet gikk hun tankefullt mot utgangen av avdelingen og låste døren etter seg.

Et øye for et øye

Tilsynslegen hadde gjort sin vurdering etter at oversøster hadde vært innom for å melde om Egils uforskammede gode form. For å være helt på den sikre siden ville han at de skulle la det bero noen dager til. Egil virket ikke til å ha noe som helst slags hastverk med å komme seg hjem, tvert imot så hadde han fremdeles besøk store deler av døgnet. Nå tok han til og med spaserturer i korridorene og smilte kort og nikket nådig mot pleierne når han passerte dem.

Noen dager tok han turen til håndarbeidsstua. Der var det i all hovedsak kvinnene som holdt til, de som var friske nok til å være ute av sengen på dagtid. De lyste opp alle som en når Egil gjorde seg turen innom og nødet han til å ta imot både kaffe og vafler med gomme, som ble servert nesten daglig på formiddagene. Han byttet på hvor han satt og snakket med de aller fleste av kvinnene der, i tur og orden mens han drakk kaffen sin og etter hvert fylte den røde slåbroken sin mer og mer.

Denne formiddagen var det spesielt Doris fra Dalen han hadde snakket med og de andre kunne høre at hennes stemme steg og sank, mens stemmen til Egil var myndig og fast når han slapp til ordet. I ettertid skulle noen mene at han hadde snakket formanende til Doris og at hun hadde virket til å ikke vil høre på det han sa. Egil reiste seg til slutt temmelig brått mens han la hånden tungt på skulderen til Doris og nærmest tvang henne til å holde seg nede i stolen.

De andre kvinnene lot til å være opptatt av garn, sytråd, strikkepinne størrelser og kaffe sup, men i øyekroken fikk de fleste av dem med seg at stemningen ikke var helt på topp ved bordet der Egil og Doris satt og diskuterte. Kaffekoppen til Doris klirret når den traff skålen og hun så flere ganger til siden uten å møte blikket til Egil. Broderiet hun holdt på med hadde hun slengt ned på fotskammelen foran seg og garn, fingerbøl og saks fulgte raskt etter. Et par ganger i løpet av samtalen gjorde hun et forsøk på å reise seg, men hverken hofter eller knær bar slik at hun kunne komme seg opp for egen maskin. Stemmen hennes var høy og skjærende da hun ropte på pleierne for å be om hjelp.

Etter kveldstellet den kvelden ville Egil sitte i lenestolen for å lese litt og bedyret til pleierne at han fullt og helt var i stand til å komme seg i seng på egen hånd. Han viftet dem ut av rommet med en lettere irritert mine, men ba dem om å ikke lukke døren helt igjen. Det ble gradvis mer stille i korridorene utover kvelden og det hørtes kun lavmælt prat fra vaktrommet mens vaktlaget ventet på at nattevaktene skulle komme på jobb. Lukten av nykokt kaffe spredde seg i gangen utenfor vaktrommet og det skarpe lyset der inne i fra lyste opp inngangspartiet og viste vei til de som kom på jobb og skulle holde overoppsyn med pasientene i hesteskohuset i natten som kom.

Det var ikke forventet å bli en travel natt, for prognosene var gode for de fleste som lå inne nå. Det var en og annen pasient som skulle ha byttet kateterpose, samt et par stell og noen snuoperasjoner, men ingenting som ble regnet som kritisk og dermed var huset heller ikke bemannet med flere enn akkurat det de hadde behov for. Noen ganger hendte det at pasienter som ble regnet for litt tøvete sto opp og gikk seg en runde, men de ble oftest behørig fulgt tilbake i seng etter en liten gåtur.

Det kom inn et sykdomstilfelle blant personalet rett før aftenvaktene skulle gå av. Det var en ungjente som bodde på hybel i sentrum, men som ikke hadde tilgang til telefon i bygget og derfor hadde sendt en nabo for å gi beskjed om at hun ikke kunne komme på jobb. Oversøster på vakt gjorde en rask vurdering og landet på at det fikk holde med de fire gjenværende nattevaktene denne natta.

Natta skred rolig frem og de faste oppgavene ble gjort av vante hender. Det så ikke ut til å være noe som helst ekstra denne natten og nattevaktene satt sammen på det største vaktrommet og drakk kaffe mens praten gikk lavmælt. Den yngste av dem ble sendt ut på runder hver time og det var også hun som hadde mest problemer med å holde seg våken, så det virket som hun tok denne oppgaven med glede. På klokkeslaget halv fem spratt hun opp på lette ben og tok fatt på runden sin fra rom til rom gjennom hele bygget.

Hun hadde opprinnelig ikke tenkt å gå inn på Egils rom, for han sov stort sett uten problemer gjennom hele natten. Men med sitt unge friske blikk la hun merke til at døren hans sto noen få centimeter mer åpen enn på den tidligere runden hennes. Hun tenkte at han muligens hadde stått opp og åpnet vinduet, og at det nok var best at hun fikk det lukket igjen. Trekk var noe av det farligste disse eldre pasientene kunne komme ut for, det visste hun godt. Men da hun forsiktig åpnet døren inn til Egils rom og fikk vent øynene til halvmørket, så hun til sin forskrekkelse at han ikke lå i sengen sin. Rutinert sjekket hun på badet med en gang. Nei, han var ikke der heller.

Hun gikk da straks tilbake til vaktrommet og gav beskjed til de andre om at hun trodde Egil var ute og vandret i korridorene. Nei, det måtte være feil mente de andre. Egil pleide ikke å vandre, heller tvert imot. Han lå ofte i samme stilling i sengen for hver gang de var inne og sjekket til han. En av de eldste av pleierne på vakt reiste seg for å bistå henne i å se etter han, mens de andre to fortsatte praten og hverdagslige sysler. En stund etter kom den yngste tilbake igjen og sa at hun ikke hadde funnet Egil i noen av korridorene og at de trengte hjelp til å sjekke pasientrom og linskap. Da reiste de to andre seg også og sammen gav de seg ut for å lete etter Egil.

Det var den mest erfarne pleieren som fant han da hun med hurtige bevegelser trådde inn på håndarbeidsstua. Han lå helt borte ved de store vinduene og nå sivet det første lille morgenlyset inn mot hesteskohuset fra øst. Blodet hadde samlet seg i en liten dam ved hodet hans og pleieren tenkte først at han måtte ha falt og slått seg mot noe skarpt da hun nærmet seg han med raske skritt. Lyset fra vinduet glimtet i sølv og det så ut som det kunne være de store innfatningene på brillene til Egil som lyset speilte seg i. Men da hun kom nærmere så hun med gru at noen hadde plantet en brodersaks helt inn i det venstre øyet til Egil og at den satt så dypt at kun de to runde ringene av den øverste delen av skaftet kunne sees. Skrekkslagen, men øvd i yrket sitt gjennom mange år, bøyde pleieren seg ned for å kjenne etter puls og kjente en knapt merkbar dunking på undersiden av håndleddet til Egil.

Angsten rår

Beate hadde alle slags former for angst og de kunne slå til når hun aller minst forventet det. Når man så bort fra de vanligste formene for angst, som krypdyr, høyder, fly, båt og generell biltrafikk, så kunne angsten for de mest trivielle ting plutselig slå inn som lyn fra klar himmel. Og i kraftig regnvær var hun selvsagt også redd for lyn, med påfølgende torden.

Når hun jobbet alene på det nye kontoret sitt i hesteskohuset, så hendte det seg at hun tenkte på at denne bygningen var et gammelt nedlagt sykehjem og at hun nok burde hatt innslag av minst et par slags ulike tilfeller av angst. Tross alt måtte hver centimeter av disse korridorene være fylt med pasienter som mer eller mindre frivillig hadde forlatt livet og gitt seg hen til evigheten.

Og normalt sett burde Beate ha sett skygger av dem i hver en krik og krok av bygget. Men der hun satt på kontoret sitt, som var en omgjort dobbelt pasientrom med rikelig av plass, kjente hun av en eller annen uviss årsak ikke noe annet enn en rolig fredfull følelse. Denne følelsen gjorde at hun raskt fikk driv i arbeidet sitt, og siden telefonen nesten aldri ringte og e-postene hun mottok var sporadiske, så fikk hun unna oppgavene i en fei.

I de lange korridorene på det gamle sykehjemmet hang det bilder på rekke og rad. De ulike motivene som utvilsomt var blitt hengt opp til glede og trøst for pasientene viste lokale landskap fra rundt omkring i bygdene, små og store kirker og kapell og et og annet innrammet bibelvers brodert med møysommelige korssting.

Et av bildene fanget Beates blikk hver gang hun gikk forbi det. Det var et bilde av kirken på det lille tettstedet. Hun kjente det igjen umiddelbart, men kunne også ganske raskt konstatere at det var noe som ikke stemte. Av og til stoppet hun opp for å studere bildet når hun passerte, men kunne likevel ikke sette fingeren på hva det var som manglet eller eventuelt hva som ikke hørte hjemme der.

Bildet var tatt fra sjøsiden, altså mot vest og viste østveggen og klokketårnet. Hele sørveggen med de store blyglassvinduene var også med på bildet. I forgrunnen så hun en del av kirkegården, det som i dag ble omtalt som den gamle gravgården. Muligens var den forholdsvis ny da bildet ble tatt, men en del av korsene som markerte graver var skakke og skjeve og gresset grodde høyt i forkant av både disse og de små gravsteinene. Umiddelbart tenkte Beate at dette nok var gamle graver som ikke ble stelt. Kanskje bodde ikke de nærmeste i nærheten lenger, eller så var dette graver som tilhørte de siste av en slunken slekt.

Bildet av kirken ble etterfulgt av et nitidig broderiarbeid som viste den siste nattverden. Det var en tolkning som Beate ikke hadde sett tidligere. I stedet for at Jesus var vent mot Simon Peter i en samtale, satt han med hodet litt på skakke og blikket vent undrende mot enden av bordet, der Judas holdt selskap med Thomas tvileren. Det var mulig at korsstingene spilte henne et puss, men øynene til Jesus var fremstilt slik at han hadde blikket mot enden av bordet, samtidig som det andre øyet var vendt mot himmelen. Det fikk han til å se både skjeløyd og en smule tomsete ut, og med en løftet vinfylt kalk i den ene hånden kunne Beate ikke fri seg fra å tenke at scenen måtte være satt litt sånn mot slutten av det gode selskapet den kvelden.

Av og til jobbet Beate utover ettermiddagen, for ingen ventet på henne i den lille leiligheten hun leide. Og da kunne både ettermiddagene og kveldene bli lange. Slik hadde det seg at hun ofte ble sittende helt oppslukt i arbeidet helt til hun plutselig oppdaget at det hadde blitt mørkt utenfor kontorvinduet hennes. Kun lysene fra det store nye sykehjemmet lyste opp litt av parkeringsplassen foran hesteskohuset, og en og annen turgåer passerte på gaten utenfor. Men til tross for mørket, spøkelsene i korridorene, og at hun av og til kjenne en beroligende fast hånd på skulderen mens hun jobbet, så følte Beate en merkelig trygghet her på den nye arbeidsplassen.

Egil på 103

Egil hadde vært noen uker på 103 og hadde gradvis kommet seg etter å ha vært svært medtatt ved innkomst. De første døgnene hadde det sett dårlig ut, men like raskt som han hadde kommet inn, så snudde formen etter et par dager. Nå hadde han fått tilbake fargen i kinnene og en kunne ikke lenger se at huden hang under kinnbena hans. Familien var ofte på besøk, så ofte at det ble behørig snakket om dette på vaktrommet bak de store glassvinduene. Noen av pleierne hevdet å helt ha mistet oversikt over hvem de enkelte familiemedlemmene hans var. Folk kom og gikk til alle døgnets tider og i løpet av de første ukene etter at han ble lagt inn, kom det stadig klager på at det aldri var arbeidsro å få inne på rommet hans.

Ukene gikk slik de normalt gjør på et lite sykehjem. Travle nattevakter avløste enda mer travle dagvakter og legevisittene ble mange og lange. Noen dager var rolige med håndarbeids stunder, andakter og ettermiddagskaffe med vafler. Noen netter var også rolige, og ofte kunne disse samle seg opp til å bli faretruende mange og bar bud om uker med høy intensitet i vente. Men på 103 økte trafikken jevnt og trutt på, både av familiemedlemmer, venner og ja til og med gamle tidligere kolleger av Egil.

Egil selv satt ofte enten oppreist i sengen sin eller i hvilestolen med ryggen rettet helt opp, og så ut som en konge som aller nådigst gav en nøye tilmålt audiens. Han hadde fått en friskere farge i kinnene og fylte godt opp den røde silke slåbroken som familien hadde tatt med til han hjemmefra.

Inne på 103 kunne man stadig finne stoler som manglet på de andre rommene, både fra fellesstuen og til og med fra enkelte av kontorene lengst nede i gangen. Klagene fra pleierne og øvrig personell ble flere og flere og tok seg også betraktelig opp etter at det ble oppdaget av en del av de som holdt hoff inne hos Egil var pasienter fra avdelingen. Ja til og med fra nabo avdelingene kom det mer eller mindre gangføre pasienter som ville treffe han. Det ble også hvisket om at disse så uforskammet mye friskere ut når de returnerte fra et opphold inne hos Egil på 103.

Oversøster på avdelingen vurderte å ta affære og be tilsynslegen om bistand etter at personell som sto i kveldstell var blitt sendt ut av 103 med tydelig beskjed om å komme tilbake senere på kvelden. Egil hadde i følge han selv satt opp samtaletid med en pasient fra en annen avdeling og ville ikke under noen omstendigheter bli forstyrret. Han pekte mot døra da oversøster kom inn og hevet et busket øyebryn over de store sølvfargede brille innfatningene sine. Da oversøster trakk seg litt tilbake, kneppet han hendene rolig over sengeteppet mens han med myndig stemme lurte på om det kunne være mulig å få litt arbeidsro her på dette etablissementet.

Oversøster, som var ikke tilhørende i den lille kommunen og aldri hadde brydd seg med relasjoner og familieforhold hva pasientene angikk, begynte å stille de ansatte spørsmål om hvem denne Egil var? Hvor stor familie hadde han egentlig? Han måtte jo minst ha en drøss med barn og barnebarn, med tanke på den stadige trafikken inn og ut av rommet hans. Men nei, fikk hun til svar. Noen mente han hadde en voksen sønn og kanskje en datter også, men det siste var de ikke helt sikre på. Andre igjen mente at han var onkel til flere, muligens så mange som 8-10 stykker.

Oversøster rynket pannen. Selv et slikt tall kunne ikke forklare den trafikkerte hovedåren som hadde dannet seg inn og ut av rommet hans til alle døgnets tider. Mange av de som kom innom presenterte seg som tidligere kolleger av Egil. Men når hun forsøkte å få tak i hva Egil hadde jobbet med når han var yrkesaktiv, så var svarene diffuse. Noe innenfor industri mente mange på. En hevdet at han faktisk var ingeniør. Han tegnet i alle fall mye ble det hevdet, og det dreide seg ikke om kunst, nei det ble slått tydelig fast. Tegningene forsvant for øvrig alltid veldig fort ned i vesker, ryggsekker og innenfor jakkeslag når noen av de ansatte beveget seg inn på rommet hans.

Endelig affære bestemte oversøster seg for å ta en formiddag da hun gikk forbi døren til 103. Døren sto på vidt gap som for å markere at her var det fri ferdsel for alle som ønsket det. Et rask blikk inn på 103 avslørte at Egil satt i lenestolen med bakoverlent hode og et rimelig fornøyd smil om munnen. Leppene hans var hovne og munnvikene dratt oppover. Øynene var halvlukkede bak de store runde brilleglassene og innfatningen blinket i sølv glimt når han beveget hodet der inne.

I bakgrunnen sto det en radio på og på bordet ved siden av han sto en kopp med rykende varm kaffe. Det runde bordet var ellers overfylt med buketter med blomster, med kort og små håndskrevne lapper med ulike hilsninger fra folk som hadde vært innom. Bak en av de avskårne bukettene sto det en nesten full Cognac flaske og Egil nippet til innholdet fra et krystallglass som han satte ned ved siden av kaffekoppen med den største selvfølgelighet.

I resten av rommet var hver en ledig overflate dekket med blomster vaser fulle av buketter. Langstilkede roser sto side om side med markblomster fra enga i vaser av ulik størrelse og oversøster tenkte med gru på at så mye blomster hadde hun ikke engang sett nede på bårehuset i kjelleren. Her var det et eller annet som ikke stemte tenkte hun mens hun beveget seg med raske skritt mot tilsynslegens kontor.

Alarmen går på 103

Det var gått flere år siden det nye sykehjemmet ble tatt i bruk og det tronet med sine seks etasjer høyt over det gamle, flate hesteskoformede tunet. Vinduene på nybygget var overdimensjonerte og gav pasientene muligheten til å nyte utsikten over fjell og fjord med spektakulære solforhold, om formen tillot det. Noe den sjelden gjorde.

Da nybygget sto ferdig ble det lave, gamle sykehjemmet rømt uten at det ble tømt for annet enn det viktigste, som det aller siste i nytt digitalt utstyr og så pasientene selvsagt.

Det hadde lenge vært snakk om å ta i bruk noen av de gamle pasientrommene til andre formål, da rådhuset for lengst var overfylt og økonomien hadde ligget skakkjørt og brakk siden lenge før det nye byggeprosjektet sto ferdig.

Men det hadde blitt med praten. På ulike måter trykket de ansatte seg sammen i det lille rådhuset og det kunne virke som de trivdes med det. Nye konstellasjoner ble dannet på tvers av etasjer, seksjoner og politisk tilhørighet. Til og med i privat sammenheng dukket det opp en og annen uventet sammenføyning som hadde sitt utspring i overfylte kontorplasser, trange korridorer og alt for få sitteplasser i kantina.

Da Beate ble tilbudt en lederstilling i kommunen, så kom det etter mange år med motløshet i en ikke akkurat takknemlig stilling preget av lite innflytelse og høyt arbeidstempo. Tilbudet kom på et tidspunkt der hun egentlig var i ferd med å gi opp og la smerter og stivhet fra et halvt århundres gammelt liv stake ut stø kurs mot uførepensjon og lange formiddager hjemme i den lille leiligheten hun leide ved havet.

Hun var den første som fikk kontorplass på et gammelt pasientrom i det lave hesteskoformede bygget, men hun ble forsikret om at hun langt fra skulle bli den siste. Etter hvert skulle flere andre etater inn i bygget og det ble forespeilet å bli et levende miljø med samarbeid på tvers av ulike fagområder.

Veggene på det nye kontoret til Beate var malt i en lys oppkastgrønn farge og hadde dør inn til et romslig bad med opprinnelige hvitstripet tapet, solide støttehåndtak og en lett odør av gammel dame. Men badet var som nevnt romslig og Beate la en ekstra hårbørste, litt tanntråd og et lommespeil i skapet ved siden av vasken.

Hun hadde forstått at det skulle komme noen fra IKT for å koble fastlinje telefon, men det varte og rakk. Hver morgen testet Beate om det var kommet summetone når hun løftet av røret, men hun la det ganske raskt på plass, for det var helt stille når hun la røret inntil øret sitt. Ikke antydning av hverken knitring eller skrap som kunne si noe om at det var andre mennesker i nærheten av henne.

Når Beate kikket ut vinduet på kontoret sitt så raget det nye sykehjemmet over henne. De overdimensjonerte vinduene gjorde at hun innimellom kunne se fargen på nattskjortene til pasientene på dialyse og automatisk la hun en hånd på magen, som for å forsikre seg om at alt var i orden der inne. Noen ganger rumlet det litt og da visste hun at klokka tikket mot lunsj.

Etter lunsj tok hun fatt på arbeidet, og trøstet seg med at de som hadde behov for å nå henne sikkert tok kontakt via e-post eller mobiltelefonen. Som regel hørte hun ikke så mye via disse kanalene heller og kunne konsentrere seg fullt om oppgavene som ventet på henne.

Det hendte seg hun ble rykket ut av arbeidet av at pasient alarmen gikk på et av de tomme pasientrommene. Sist var hun nesten ferdig med et prosjekt da alarmen gikk. Hun reiste seg fra den behagelige stolen med integrert korsryggstøtte og gikk sakte mot døra ut til gangen.

Lyset var på i den fløyen hun hadde kontor i, men i alle de andre gangene i det hesteskoformede bygget kom det kun inn enkelte striper med lys fra et og annet vindu i rom der dørene ikke var lukket.

Beate tittet rundt hjørnet og nedover den mørke gangen der varseltavlen hang fra taket. Det røde lyset fra de blinkende tallene slo mot henne og det var ikke vanskelig å lese selv fra nederst i gangen. 103.

Denne gangen gikk pasientalarmen fra rommet ved siden av kontoret hennes. Hun kastet et ekstra blikk på det blinkende tallet og snudde seg langsomt for å gå tilbake til den fløyen der kontoret hennes lå. Hun gikk mot sitt eget kontor, men før hun kom frem dit sto hun foran døren til 103.

Hun tok forsiktig ned håndtaket og dro i døren. Den var låst.

Ikke alle pasientrommene var det. Hun hadde vært inne i flere av dem i forbindelse med at alarmene hadde gått. Ikke fordi hun var nysgjerrig av seg og hun hadde i alle fall ikke noe ønske om å snoke rundt i sakene som sto igjen der inne. Men når alarmene gikk ville hun gjerne forsikre seg om at det ikke var noe galt. At det ikke brant for eksempel. Hun hadde raskt skaffet seg oversikt over brannslukkingsapparat og rømningsveier da hun kom hit for første gang.

Beate stakk nøkkelen sin inn i låset og låsen gikk opp med et lite klikk. Hun åpnet døren rolig og så seg om før hun stakk armen inn og trykket på lysbryteren. De gamle lysrørene brukte lang tid på å tenne og i flere minutter så hun det overfylte rommet i raske lysglimt. Da lyset endelig slo seg på ble hun møtt av et overveldende rot. Ingen av de andre pasientrommene hun hadde sett inn på hadde vært overfylte som dette.

To nattbord av typen som kan skyves inn mot sengen sto midt i rommet. I hjørnet ved vinduet sto en gammel blåmalt rokk. En bokhylle var overfylt av salmebøker og i de nederste hyllene så det ut som gamle håndskrevne pasientjournaler var stablet oppå hverandre. Puter, gamle bilder, pledd, en pasientseng med ulike eiendeler spredd utover og på et lavt bord ved siden av lå det to glassøyne og stirret mot henne. Det ene var blått og det andre brunt.

Beate kunne ikke se antydning til brann, men gikk for sikkerhets skyld gjennom rommet og mot vinduet, på de få gulvmeterne der det ikke lå saker og ting i stabel. Da hun kom frem til vinduet så hun rett mot de store vinduene på det nye sykehjemmet. I andre etasje der borte gikk en pleier sakte mot vinduet og åpnet det. På nattbordet ved senga så Beate at det ble tent et enkelt lys før gardinene ble trukket nesten helt igjen.

Hun grøsset litt før hun trakk seg tilbake gjennom rommet og slo av lyset. Hun kastet et raskt blikk mot glassøynene før hun lukket døra bak seg og låste. I gangen der varseltavlen hang var det nå helt mørkt og den intense summelyden hadde stanset. Da visste Beate at alarmen hadde sluttet å gå for denne gangen og hun gikk tilbake til kontoret for å fortsette med arbeidet sitt.