Det fløt frem mot våren opp et lik i fjæra som var så langt inn i forråtnelsens siste stadium at det ikke lot seg gjøre å fastslå om det var en mann eller en kvinne. Eimen la seg over området rundt og det ble sagt at dyrene på båsen i nærheten vred seg i ubehag når vinden sto innover land.
Presten ble tilkalt fra fastlandet for å bistå med et slags famlende forsøk på identifisering og for få stakkaren i kristen jord. Han sto bredbent fremst i båten og han var ikke så ulik vårherre selv der han tronet i stavnen med kappen godt om seg og hår og skjegg flagrende rundt ansiktet i den kraftige vinden.
I vika der de tok opp båten drev havet inn slik kraft at det dannet seg små dammer med skum mellom steinene. De måtte gå et stykke bortover fjæra før de kom til stien som førte opp mot den forblåste kirkegården. Kirkegården var lagt slik at det var bare fjærsteinene som skilte den fra havet og på dager med flo hendte det at bølgene slo innover deler at det lave steingjerdet som omkranset den.
På turen opp fra fjæra så de konturene av både steinstøtter og jernkors som var skjeve og skakke av å stå i den sterke vinden uten noe form for skjerming. Det var gjort forsøk på å plante trær langs muren, men de hadde en tendens til å legge seg over for vinden slik både stein og metall måtte gjøre i det værharde klimaet.
Presten hadde kirketjeneren sin Svein Jonassen med seg og han slepte og bar på alt utstyret de hadde fraktet med seg fra fastlandet. Den lille mannen snublet seg fremover med både legekoffert, kikkertutstyr og diverse vesker med tungt innhold som presten mente de burde ha med seg på turen. Presten selv gjorde ikke mine til å hjelpe, men ledet i stedet vei oppover stien fra fjæra.
På veien opp til kirkegården møtte de noen kvinner i lange skjørt. De så seg nødt til å løfte på dem på de smaleste partiene av stien. De mørke skjørtene var allerede inntrukket i vann og vadmelstoffet strakk seg da ut slik at de nesten snublet i det.
Presten var ikke bekymret for at Svein Jonassen skulle kikke under skjørtene til damene. Til det var han alt for opptatt med å håndtere bagasjen som han til stadighet sjonglerte mellom skuldrene og begge hendene i et forsøk på selv å holde seg oppreist. I tillegg flyttet Jonassen generelt vekten sin alt for ofte fra en fot til en annen, han trippet litt i ganglaget og stemmen hans var flere toner for lys for en mann. Nei, det var som sagt presten ikke bekymret for. Og for sin egen del hadde presten nådd en alder der han ikke lenger ble noe særlig fasinert av en og annen blek ankel som dukket frem under kjolestoffet.
Men bak Jonassen kom båtkaren som hadde fraktet dem hit fra fastlandet og presten satte strengt øynene i han idet kvinnene skulle passere dem.
Liket var lagt i et lite og mørkt båthus på utsiden av kirkegårdsmurene. Presten tok tak i døren til båthuset som den første i følget og lukten som møtte han var så intens at han først rygget bakover. Men i studietiden sin hadde han flere ganger deltatt i ulike medisinske forelesninger og han tok et par skritt tilbake og pustet dypt inn før han gikk mot døren på nytt.
Båtkaren ble stående et stykke unna og var i det hele og store usikker på om han ville ha noe mer med dette oppdraget å gjøre eller om han skulle traske stille og rolig ned mot fjæra igjen.
Jonassen visste godt at det valget hadde ikke han, men benyttet sjansen til å få satt fra seg noe av bagasjen som han hadde slept med seg opp fra fjæra. Som kirketjener inngikk det i jobben hans å holde orden på prestens mange og utførlige notater i forbindelse med oppdraget. Det falt også på han å sitte med disse notatene ut i de små timer der dagslyset for lengst var forsvunnet. Han visste også av erfaring at det var best å ikke utsette det til dagen etterpå fordi da kunne arbeidsmengden plutselig være doblet og da kunne det bli rot i de mange tankene og ideene som presten ville ha tegnet ned.
Nei Jonassen visste godt at resten av denne dagen kom til å bli tilbrakt her i båthuset og han hadde allerede funnet frem store tørklær til seg selv, til presten og til båtkaren som han på forhånd hadde satt inn med metholatum salve. Og med en såpass langtrukket dag som det de nå hadde foran seg så håpet Jonassen ved gud at det fantes kaffe her på øya.
Og om båtkaren hadde håpet at han ikke skulle delta i arbeidet, så hadde presten andre planer. Presten satte han ned på en stein et stykke fra båthuset og spurte strengt om han hadde sett et dødt menneske før. Båtkaren nikket at jo, det hadde han selvfølgelig. Han hadde fulgt slekters gang på gården der han var født og oppvokst, han som alle andre.
«Har du noen gang sett en død kropp som ikke har vært jordfestet?» spurte presten igjen. Båtkaren tenkte seg om og så litt til siden mens han gjorde det. Nei, han hadde i grunnen ikke det og han gav svaret sitt til presten.
«Du forstår av lukten at det er kroppen som forråtner når den ikke har fått kommet i jorden?» spurte presten så. Ja, det nikket båtkaren til. Såpass hadde han skjønt. Han hadde vært borti kjøtt som hadde blitt skjemt tidligere, men det var ingenting i forhold til den lukten som nå lå som en stygg og ekkel tåke rundt de ellers fredfulle omgivelsene.
Båtkaren så bort på Jonassen som hadde festet det store tørkleet rundt ansiktet sitt med sirlige bånd og som nå var ikledd et stort forkle. Han så veldig komisk ut og båtkaren kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet mitt i all elendigheten.
Men den spinkle og tynne kroppen sin så Jonassen ut som ei kokekjerring som var i ferd med å ta fatt på slaktetida på kjøkkenet.
