Det var i midten av august og som vanlig på sensommeren var det gode forhold for dampbåtene og anløpene var regelmessige. På denne varme, men delvis overskyede dagen hadde "Prins Gustav" lagt til på formiddagen og havet lå speilblankt i innløpet. Dampskipkaia var nybygget og lå i le av et stort berg som det var hugget og sprengt ut av for å romme skipsekspedisjon og brygger. Det snodde seg en smal vei ut dit, den også hugget i stein, for der den nå var lagt hadde berget tidligere stupt ned i havet.

Det var en del folk som hadde ærend til dampskipskaia, deriblant flere fra Dalen. Ole på Taen hadde tatt med seg den evneveike sønnen Harald, som ikke hadde språk, men som likevel var en dugelig arbeidskar både i båten og på land. Når de to gikk rundt blant folk på kaia, var det ingen som kunne si noe annet enn at de var far og sønn ute i ærende når dampbåten la til. Det var bare når de fikk fremmede mennesker tett innpå seg at Harald kunne rygge unna og at blikket hans vek til siden, mens han gjorde ulike bevegelser med hendene. Da hendte det ofte at folk de traff ble skremt og hastet videre og at mødre trakk barna heftig unna, som for å unngå at Haralds egenartede sinn skulle smitte over på de små.

Folk i bygda var vant til å se Harald ute sammen med faren og tok ikke videre notis av de to som fulgte med mens dampbåten la til ved kaia. Plutselig skar det et brøl gjennom den varme august lufta som overdøvte både de ivrige måkene og mannskapets rop og sjauing. Folk skvatt til og rygget bakover på kaia, mens de kikket seg forferdet rundt. De tok ikke øynene fra mannskapet som til tross for at de høye brølene bare økte i intensitet, ikke lot seg affisere, men fortsatte arbeidet med å losse gods. Folk trakk etterhvert som den første redselen hadde lagt seg nysgjerrige mot akterdekket, der de høye brølene kom fra.

Harald var fra seg av skrekk og tok til å ule høyt mens han holdt hendene på hodet. Faren hadde sitt svare strev med å forsøke å roe han ned. Imens stimet folk sammen ved akterdekket for å se hvor de høye brølene kom fra. På dekket sto et solid jernbur og inne i buret sto en skitten og rasende isbjørn. Folk gapte av overraskelse og en av ungdommene hadde allerede kastet seg på sykkelen for å spre nyheten, slik at flere kunne få komme ned for å se på dette uvanlige synet.

Nå som årsaken til brølene var identifisert, var det flere som våget seg nærmere. Men de dristigste, som hadde tenkt seg ombord og bak på akterdekket ble stoppet av mannskapet. De som sto nærmest kunne kjenne en eim i den varme lufta, en lukt av villdyr og ekskrementer som slo i mot dem. Bjørnen var illsint og slo med de store labbene mot jernstengene i buret.

Faren til Harald så seg til slutt nødt til å ta gutten med seg derifra. Han lot seg ikke roe av farens forsikringer om at dyret var innelåst, tvert i mot. Han skrek og ulte så høyt at folk vekselsvis så mot gutten og mot bjørnen.

Etterhvert spredte nyheten om at "Prins Gustav" hadde en isbjørn ombord seg raskt og folk la veien fra fjern og nær og sto i kø for å få et glimt av dyret. Marte hadde tatt en tur nedover på kaia etter at hun var ferdig med arbeidsoppgavene på gjestegården hos fru Sunnarvik. Hun var som de andre nysgjerrig på synet av dette eksotiske dyret. Men mens hun sto ved akterdekket og så på buret med denne storslagne skapningen i, kjente hun seg bare trist innvendig.

Hun tok den lange veien langs fjæra hjemover. Hun så på fuglene som gjorde seg klar til å fly sørover og på Jacobsens sauer som enda gresset helt nede i fjellsidene og hun tenkte at dyr slett ikke skulle stå i bur. Dyr skulle løpe fritt i skog og mark og kjenne vind og vær mot kroppen. Hun hadde vondt av den store isbjørnen, som hun visste levde i et isøde av snø og vinter langt mot nord. Nå sto han her i et varmt og trangt bur på dekket av dampbåten, mens sola skinte og snøen var månedsvis unna. Visst måtte det vel være varmt til han. Og ikke kunne han vel forstå noe av at menneskene hadde fanget han og sperret han inne i et lite bur. Og hva gav de han å spise, undret hun seg. Nei, hun vemtes med tanken og kunne ikke forestille seg at dyret skulle være en attraksjon som folk skulle betale penger for å se på.

Båten lå i havn hele dagen og brølene fra den fortvilte isbjørnen kunne høres helt frem til de la fra kai. Ja, helt inn i dalen hørte de ulydene av fortvilelse og sinne, og Marte var lettet da "Prins Gustav" la avgåde på ferden videre sørover.